Xaviers opplevelser med iboga

Xaviers første opplevelse med iboga

(november 1999)

Subject: Trip report 3
Date: Thu, 25 Nov 1999 03:24:55 -0800
From: “xavier liberti” liberti@nomade.fr

[Dette dokumentet er opprinnelig publisert på fransk på http://www.ibogaine.co.uk/exp10.htm. Det er oversatt til norsk av Leo Strøm i 2002 men publiseres først nå.]

Dette er rapporten om de to eksperimentene med iboga som jeg utførte i begynnelsen av oktober 99. Da det har vært om å gjøre for meg å gi en detaljert redegjørelse blir denne rapporten nokså lang, og derfor har jeg inndelt den i to. Her følger første del.

La meg aller først opplyse om at jeg er fransk og bor i Frankrike. Jeg har således ikke forbrutt meg mot noen lov, ettersom verken iboga (selve planten) eller ibogain er forbudt eller underlagt begrensninger i Frankrike. Selv om konklusjonene i denne rapport i høy grad taler til fordel for ibogain, oppfordrer jeg ingen til å bryte eventuell lov mot iboga i vedkommendes hjemland i tilfelle en slik lovgivning finnes der. [For øvrig har jeg nokså begrensede engelskkunnskaper, og derfor ber jeg om unnskyldning hvis enkelte punkter ikke er særlig klart uttrykt. Jeg har gjort mitt beste.] Jeg skrev denne rapporten på fransk i første omgang, og så oversatte jeg den til engelsk. Hvis noen interesserer seg for den franske urgaven, ber jeg dem kontakte meg privat over e-mail.

I motsetning til det som later til å være hva mange interesserer seg for, er jeg egentlig ikke opptatt av iboga p.g.a. dens anti-addiktive egenskaper. Jeg er ikke i ordets rette forstand hva man kaller en “accro” (“hekta [person]”), selv om det i senere år og særlig i senere måneder er blitt til at jeg har drukket alkohol (til dels i kraftige doser) og jevnt og trutt røkt tobakk og cannabis, men jeg har alltid holdt avstand til de tunge stoffene, for jeg var godt klar over at mine psykologiske problemer meget lett kunne gjort meg til en narkoman. Jeg er hva man kaller en “self-primaler”, dvs. en som på egen hånd utøver primalterapi (hvis dere ikke vet hva primalterapi er, henviser jeg til: http://home.att.net/~jspeyrer/ [arkivkopi: http://web.archive.org/web/20000819130516/http://home.att.net/~jspeyrer/. Ny adresse: http://primal-page.com/%5D. Det er nettsiden for dette emnet. Det var for øvrig der jeg fikk vite at det fantes noe som het ibogain, ettersom dens virkninger er i pakt med primalterapiens målsettinger.)

Jeg har vært gjennom en ytterst traumatiserende barndom og tilbrakt mitt voksenliv (er nå 42) med å prøve å helbrede meg etter min barndoms traumer. Jeg har arbeidet hardt og gjort store fremskritt, særlig i disse siste årene etter å ha stiftet bekjentskap med primalterapien. Det har lyktes meg å løse haugevis med problemer, men på langt nær alle, for jeg har aldri klart å finne tilbake til kilden, dvs. mine 4-5 første leveår. Jeg har aldri greid å få frem til overflaten igjen de traumatiske minnene som ligger begravd der, følelsene som er forbundet med dem, og således heller ikke klart å reparere skadene etter dem. Det har ganske enkelt artet seg slik at disse tidlige årene litt etter litt i løpet av min terapi er blitt stående for meg som et kjempestort svart hull, fylt med ett eller annet som er uhyre skremmende og smertelig, men jeg klarte rett og slett ikke å stige ned i det; det eneste jeg kunne, var å fornemme at der fantes det ting som var helt vesentlige og gruoppvekkende. Derfor ble det da også til at jeg etter å ha fått vite om ibogain og innhentet opplysninger om dette stoffet i det vide og det brede på internett, fort forsto at her var den redskapen jeg trengte for å komme videre i helbredelsesprosessen, det virkemidlet som sikkert (håpte jeg iallfall) ville sette meg i stand til å stupe ned i dette svarte hullet, konfrontere det som fantes der og fjerne det.

Det endte med at jeg skaffet 60 g reven rotbark, et kvantum som ifølge min leverandør inneholdt 5% ibogain, tilsvarende 3 g, mao. mer enn nok til mitt eksperiment. Min venninne og jeg dro til et lite hus ved kysten, hvor vi kunne være avsondret og ha fred og ro til mitt eksperiment.

Avreisedatoen var satt til søndag morgen 3. oktober. Torsdag 30. september utprøvde jeg rota ved å absorbere ca. 2 g. Virkningen var omtrent null. Det var bare så vidt jeg følte meg aldri så lite grann rar, bare så vidt det var. Derfor gjorde jeg et forsøk til, fredag morgen, denne gangen ca. 4 g. Hadde denne dosen en kumulerende virkning, tro, sammen med rota fra dagen før? Ikke vet jeg, men mens de to grammene torsdag nesten ikke hadde noen virkning i det hele tatt, hadde de fire grammene fredag en meget kraftig virkning på meg. Omtrent halvannen time etter inntaket måtte jeg legge meg nedpå. Jeg var litt kvalm, og av den grunn følte jeg at det var best å holde seg helt i ro. Dessuten dreide all ting rundt når jeg leet på hodet eller prøvde å reise meg, og synssans og muskelsamspill fungerte ikke lenger slik de skulle, og etter meget kort tid var det som brå lynglimt for øynene på meg. Derfor besluttet jeg at det avgjort gjaldt å bli liggende pal, med øynene lukket. Jeg begynte å se fargerike syner i 2D, og i neste omgang hadde jeg hallusinasjoner uten personlig innhold, mer og mer fargerike og varierte og i 3D. Etter en drøy stund begynte jeg å oppleve metaforer med et personlig innhold, som hadde tilknytning til mine filosofiske og metafysiske ideer, men intet som hadde noe med min personlige historie eller med det svarte hullet å gjøre. Bortsett fra det fysiske illebefinnendet som minte om sjøsyke, var denne opplevelsen nokså behagelig og interessant. Det hele tok en selsom ende: der lå jeg altså på ryggen så lang jeg var på senga, som litt etter litt ga inntrykk av å være en utskytningsrampe eller snarere en UFO på rampe som var i ferd med å ta av med meg oppå. Øynene mine var stadig igjen, og nå forestilte synene rommet hvor jeg lå, men det var blitt betydelig større og mer overveldende, som om jeg befant meg i en katedral. Det oppsto en åpning i taket høyt der oppe, og jeg hadde følelsen av at det var like før jeg skulle til å ta av og fly min vei. Det var som om reaktorer begynte å komme i gang i ryggen på meg og under ufoen. Jeg hadde inntrykk av at senga hevde seg opp i lufta, med kurs for himmelen der oppe, ovenfor taket. Og så tok alt sammen slutt, reaktorene ble gradvis slått av og tallerkenen la seg nedpå igjen. Synene opphørte. Akkurat da fikk jeg en meget sterk følelse av at alt dette bare hadde vært en metaforisk forberedelse til den egentlige reisen, en slags generalprøve beregnet på å sjekke at maskineriet fungerte som det skulle fram til selve det siste øyeblikket før det tok av. Alt dette varte mellom tre og fire timer. Jeg var da sikker på at det hele var OK, at jeg var helt klar til søndagens store oppbrudd. Fra dette øyeblikk av opplevde jeg ikke noen flere psykologiske virkninger, ingen syner eller noe annet, men derimot varte de fysiske virkningene hele dagen, helt fram til kvelden, og ble langsomt svakere. Jeg hadde til og med noen problemer med syner, ledsaget av lynglimt, mens jeg våknet neste morgen, men det gikk meget fort over.

Ved nitiden søndag morgen sto jeg opp og begynte å innta iboga på fastende hjerte. Jeg brukte ca. halvannen time på å innta 35 g, før ibogainen begynte å virke og jeg la meg nedpå. Det forløp omtrent som på fredag, med den samme progresjonen i synene, og i neste omgang følelsen av at nå bar det snart til værs, og at reaktorene ble slått på i ryggen på meg og gjorde seg klare til å skyte meg ut. Men denne gangen var det ikke noen katedral: jeg så en tunnel åpne seg foran meg og kjente at jeg ble skjøvet forover i den, fortere og fortere, meget fort. Helt siden starten på studiene mine av ibogain hadde jeg fått for meg at stoffet skulle hjelpe meg til å stupe inn i det svarte hullet, og derfor hadde jeg nå følelsen av at denne tunnelen var det som omsider ville sette meg i stand til å komme dit hen, at jeg skulle havne et sted der inne for der å ta fatt på arbeidet mitt. Endelig var stunden kommet som jeg til de grader hadde sett fram til, jeg følte meg forberedt og besluttsom, om enn naturligvis forskrekket av disse gåtefullt skremmende følelsene som jeg hele tiden hadde ant ville komme til utfoldelse da. Men så var det som om et kjempestort jernteppe senket seg foran meg, og at jeg stanget mot det (noe i stil med metallteppene foran butikkenes utstillingsvinduer etter stengetid). Dette betydde selvsagt en brutal avbrytelse av min ferd innover i tunnelen. Det var noe eller noen som hånte meg, det samme noe eller den samme noen som hadde senket jernteppet og gjorde meg det klart at jeg ikke kunne komme inn der, at jeg ikke var fri til å ferdes hvor jeg ville. Jeg gikk løs på jernteppet i håp om å finne en sprekk, en svakhet, en skjult inngangsdør, hva som helst hvor som helst så jeg kunne smette inn. Det var første fase av min reise, og den varte helt til neste dags morgen, tidlig på formiddagen. I løpet av den tiden sov jeg overhodet ikke. Jeg mins en veldig strid, hvor jeg til å begynne med strevde forgjeves mot jernteppet. Det var selvsagt ikke noe egentlig jernteppe, likt dem vi kjenner fra virkelighetens verden. Det var en kompleks gjenstand, i stadig forandring, og som viste seg å være i bevegelse, levende, og akkompagnert av rytmiske lyder. Det var noe uhyre tungt og massivt noe, metallisk, overveldende sterkt, ondsinnet og nådeløst. De hakkete lydene det utstøtte, var voldsomme og skingrende, de gjorde vold på trommehinnene, samtidig som de minte om stegene til en kjempe som trasket bortover og fikk alt omkring meg og inne i meg til å dirre.

I første omgang forble jeg meg selv og sloss med teppet, som lignet et ytre element som prøvde å knuse meg, ødelegge meg for å hindre meg i å komme inn, men litt etter hvert ble det meg, og jeg ble det, jeg var en bestanddel av teppet, det var som om det prøvde å smelte meg inn i seg, absorbere meg for å oppløse meg alt imens det dro meg med seg i sine bevegelser og sitt raseri, sitt veldige bulder og brak.

Det er uhyre vanskelig å beskrive opplevelsen med vanlige ord, og derfor griper jeg til et bilde i mitt forsøk på å gjøre dere begripelig hva det var jeg opplevde. Tenk deg at du er en sjømann som skal ut til havs. Men ikke før har du havna bak deg, så kommer en kjempebølge som hever deg til værs og fører deg med seg som om det gjaldt å hive deg på land igjen. Først prøver du å holde balansen alt imens du styrer skuta og betvinger bølgen for å komme klar av den. Men så er bølgen for sterk, så du faller og blir dradd inn i den, og den drønner ned over deg, slynger deg vekk fra skuta og driver deg mot dypet, en kjempebølge, flere km høy, med en veldig vekt og styrke der den faller over deg, og etter å ha falt og dradd deg med, mot strømvirvlene ut på dypet, går det ikke bare noen minutter eller noen timer men en hel evighet, og i løpet av den er det bare ett som står i hodet på deg: overleve ved å kave deg opp til overflaten, så du får puste de korte øyeblikkene det er mulig, og imens kjennes kroppen som knust, flerret, opphakket av denne veldige kraften, forestill deg hvordan det braker og drønner, tonnevis med vann som faller over deg og virvles omkring; forestill deg alt det der, så får du et ganske lite begrep, meget svakt, om det som skjedde med meg.

Til å begynne med prøvde jeg da å overkomme hindringen med alle mulige midler og komme meg videre. Men etter fallet var min eneste tvangstanke eller besettelse å overleve. Mot slutten av denne evigheten var det som om bølgen omsider hadde slengt meg fra seg på stranda, hvor jeg da befant meg i en ynkelig tilstand. Nå var det mandag morgen, fenomenet opphørte, jeg gjenfant meg i senga, utslitt og flerret. Det føltes som jeg hadde lidd et totalt nederlag i mitt forsøk på å komme inn i det svarte hullet, føltes som jeg var blitt voldsomt avvist og tross alt mitt strev ikke kunne krysse terskelen. Faktisk var dette bare et falskt inntrykk, det skulle jeg bli klar over senere, for alt det jeg hadde opplevd siden dagen før, var i virkeligheten en vesentlig del av det svarte hullet. Men i dette øyeblikket mandag morgen, var jeg aldeles ikke klar over dette, jeg var overbevist om at mitt eksperiment med ibogain var uopprettelig mislykt, at det svarte hullet stadig vekk var og ble utilgjengelig for meg og sikkert ville fortsette å være det i all fremtid, at jeg aldri ville kunne komme videre med min terapi, ikke klare å bli helt frisk, at alt sammen var håpløst, definitivt håpløst. Jeg var dypt ulykkelig og fortvilet.

Derfra bar det videre med meg, til min reises fase to, som i like høy grad, og uten at jeg var klar over det, utgjorde enda en viktig og grunnleggende del av det svarte hullets innhold. Jeg var altså helt fortvilet, og ulykkelig – – å, så ulykkelig. Følelsen var ensomhet, et intet, en absolutt forlatthet, en endeløs fortvilelse, et totalt og definitivt nederlag. Da venninnen min kom for å hilse på meg mandag morgen etter at hun var våknet, ba jeg henne bli og sette seg på sengekanten hos meg. Jeg følte meg til de grader utslettet at jeg hadde behov for å betro meg til henne, betro henne hvor ulykkelig jeg var. Det falt ikke lett, for jeg hadde vondt for å snakke. Men det gikk ikke lange stunden før jeg brast i gråt, og jeg hulket og klamret meg til henne. Jeg gråt og gråt, lenge, som et barn, og jeg tror jeg gråt på det viset hver gang hun stakk innom og så til meg den dagen (hun så innom omtrent hver time). Også i mellomrommene hadde jeg hulkerier rett som det var. Jeg hadde ikke lenger noen visjon, ingen minner knyttet til min barndom, ingen intellektuelle refleksjoner, intet annet enn denne følelsen av absolutt katastrofe og denne veldige smerten som presset meg til å gråte, skapte en trang til å felle oseaner av tårer. Jeg var helt besatt av disse følelsene, neddykket i dem, og jeg verket av smerte og var veldig trett. Jeg tenkte at min ibogareise hadde endt med dette nederlaget, at nå kunne intet mer komme til å skje. Det sto for meg i mitt indre som om det nå bare gjaldt å vente en dag eller to, til de fysiske virkningene var gått over og jeg kunne stå opp – – men for å gjøre hva da? Mitt liv syntes å være helt og holdent bortkastet.

Denne andrefasen varte til sent mandag kveld. Langt om lenge sovnet jeg og sov en del av natten, og denne søvnen utgjør fase tre i min opplevelse. Jeg har ikke stort å fortelle om det, for jeg sov virkelig. Jeg våknet en gang midt på natten, og da ble jeg meg bevisst at det var skjedd viktige ting mens jeg sov, men jeg klarte ikke å huske nøyaktig hva de gikk ut på. Jeg hadde hatt syner, og i dem kan jeg huske at det forekom to store ikoner, en lys og en mørk, som ga inntrykk av å symbolisere det gode (eller iallfall noe som var beskyttende og vennligsinnet) og det onde (eller iallfall noe som var destruktivt og illvillig). Jeg hadde inntrykk av å være kommet i kontakt med disse to prinsippene, av å ha påtruffet dem og hatt en slags utveksling med dem. Det var kanskje også slik å forstå at de hadde inngått et slags samspill, som om det hadde vært forhandlinger mellom oss, og at det var skjedd fremskritt, at det nok var truffet avgjørelser, nøyaktig hva de gjaldt kan jeg ikke si. Jeg er nesten sikker på at jeg så og forsto en god del av disse tingene med det samme jeg våknet, men de oppløste seg og svant meget fort, så det bare ble tilbake hos meg bildet av de to ikonene og et generelt inntrykk, temmelig likt det man iblant har når man våkner om morgenen like etter en drøm, når man minnes den drømmen uklart men nesten straks etter taper det minnet og ikke greier å finne tilbake til det siden.

Så sovnet jeg på ny, og da inntrådte fase 4 i min reise, den mest intense og markante psykologiske opplevelsen i hele mitt liv, og som jeg aldri kommer til å glemme. Den artet seg som en bevisst drøm, med ekstraordinær varighet, intensitet og virkelighetstroskap. Jeg befant meg på ny i kroppen til et lite barn (jeg kan ikke si nøyaktig hvor gammelt, mellom tre og fem år). Omgivelsene minte mye om huset hvor jeg oppholdt meg for å ha min iboga-opplevelse. Det var aldeles som om denne dekoren forestilte mitt åndelige barneunivers, mitt indre univers. Der var jeg da, og var dette barnet, og alene og ulykkelig og redd. Dekoren rundt meg var mørk, atmosfæren i og omkring huset var usunn og syntes å varsle fare, tingenes omriss var truende og skremmende. Det jeg opplevde, var faktisk iscenesettelsen av det universet hvor mitt liv som lite barn hadde funnet sted, dag etter dag. Dette uvennlige univers var bebodd og liksom hjemsøkt av en mengde andre universer, som åpnet seg foran meg når jeg nærmet meg visse steder eller gjenstander, eller når mitt blikk traff på visse silhuetter. I dette øyeblikket var det som om døren åpnet seg i rom-tid, og at andre universer avslørte seg når jeg kom nærmere eller lot blikket falle på dem, som om overvevde forbindelser som førte til andre virkeligheter var innesluttet i den første. Det er uråd å beskrive disse universene med menneskeord, med Descartes-ord, det var totalt ukartesiske universer befolket med selsomme og groteske vesener, som ikke på noe vis lignet den rasjonelle verden vi lever i, og ikke kjente de samme fysikkens og logikkens lover. Totalt tøylesløse universer befolket med skapninger den ene selsommere enn den andre. Disse skapningene og disse realitetene hadde ett til felles: de var torturerte, moralsk engstelige, syke, onde, skremmende, destruktive, ubønnhørlige … alle nyanser fantes der, alle de tonaliteter man kan forestille seg av sinnets negative side og en total mangel på alt som kan henge sammen med det positive i våre sinn, det rolige, dulmende, velgjørende. Dekoren var mao. fylt av en hærskare universer, som varierte alt etter dagens og nattens timer. Nattuniversene var de uhyggeligste og mest skremmende, mest destruktive. Til å begynne med var jeg rett og slett suksessivt grepet, knuget, tvunget til å leve i disse universene, delta i dem, være en integrerende del av dem. Slik var jeg på reise, lenge, meget lenge, fra én realitet til en annen, og åpenbart underkastet deres regler og alle deres dunkle og negative sider. Det var som om de forestilte alle helvetets fasetter, og at jeg besøkte dem én for én, om og om igjen, og ble absorbert, og brent. fortært og ofte fysisk knekket og knust. Dette varte meget lenge (jeg kommer senere tilbake til denne tidsopplevelsen jeg hadde på de forskjellige etappene av min reise).

Men litt etter litt meldte det seg en viktig endring. Til å begynne med var jeg blitt huket av dem, haket fast, underkastet deres regler, et blott og bart offer uten noe som helst middel til å kjempe eller komme unna. Så ble det litt etter hvert til at jeg prøvde, og lyktes med, å nærme meg sinnsmessig alle disse skapningene, de ble gradvis mine nære og fortrolige, og i neste omgang mine venner, og samtidig ble også jeg deres nære fortrolige og venn. Det var som om jeg gradvis temmet dem, alt imens de også temmet meg. For hver ny dag var de mindre redde for meg, og jeg mindre redd for dem, vi ble mindre redde for oss selv. Jeg kan huske lange diskusjoner og betroelser, hemmeligheter vi hvisket til hverandre, gjensidige tilståelser og slik også en gjensidig beroligelse etter hvert som tiden gikk. For hver gang det således ble etablert fred mellom dem og meg, og alt var blitt sagt, alt var blitt dempet ned, forsvant og oppløste seg hvert av disse universene, ett ad gangen, og forsvant definitivt. Ved utgangen på drømmen min var jeg fremdeles en smågutt, jeg var ikke blitt eldre, men jeg var forandret innvendig, liksom det omgivende universet også var blitt et annet. Jeg så meg rundt overalt, gikk tettere inn på allting, men intet univers åpnet seg lenger for mitt blikk eller mine tilnærmelser. Det fantes ikke lenger noe annet enn et mildt lys, et trivelig hus, rolig og betryggende, og jeg det lille barnet følte meg rolig og trygg, og jeg smilte. Jeg følte meg befridd.  Det var som et daggry etter at mørket og fantomene var forsvunnet. Slik ebbet min drøm ut med at jeg kastet et siste blikk rundt meg og fastslo – og først og fremst følte – at alle disse universene og fantomene var dradd sin vei én gang for alle, at nå var intet hjemsøkt lenger. Det var i det øyeblikket jeg våknet.

Det var tirsdag morgen, tidlig, ennå mørkt, og så fulgte min reises femte og siste fase, og i løpet av den reflekterte jeg over alt som var hendt meg, vurderte det og forsto det. Denne fasen hadde en varighet på noen timer.

Det som først slo meg, var hvordan følelsene mine artet seg. Jeg følte meg dypt forandret. Jeg hadde inntrykk av at kroppen min var blitt smekrere og lettere, mye mindre massiv, mindre stiv, mer velsmurt. Hodet mitt kjentes utrolig lett, rolig, og fremfor alt befridd for det smertefulle trykket jeg hadde følt før reisen min. Jeg hadde inntrykk av at hjernen min nå bare opptok ørlite plass inne i kraniet, som om skallen var fylt med tomhet – ikke en negativ tomhet, tvert imot, det var meget behagelig og positivt, hvilefullt. Jeg følte meg vidunderlig vel, og befridd, slik jeg hadde vært det i drømmen. Og da forsto jeg at i virkeligheten hadde alt fungert til fullkommenhet, at Moder Iboga hadde utført et fantastisk arbeid.

Hermed følger et resymé av alt det jeg forsto i løpet av denne fase 5. Som barn hadde jeg aldri vært elsket eller respektert, beskyttet, degget for. Jeg hadde aldri visst hva ømhet eller hengivenhet ville si. Min mor var kald og fjern, min far krevende, hard, voldelig, sadistisk. Derfor hadde jeg litt etter litt utviklet en følelse av å være ytterst ensom, lidende og ulykkelig. Psykologisk sett følte jeg meg umåtelig fortvilet og opprevet, full av skrik og tårer som jeg ikke kunne uttrykke, for ikke under noen omstendighet hadde jeg rett til å gråte. Derfor var mine tidligste år preget av en total fortvilelse, en følelse av å ha lidd et nederlag som ikke lot seg gjøre om, umuligheten av å unnfly en nådeløs skjebne. Jeg tror det var denne psykologiske sønderknusthet som ved å svekke mitt immunsystem gjorde det lettere for tallrike sykdommer å slippe til, og noen av dem var alvorlige (parameningitt og poliomyelitt). Alle disse sykdommene i mine tidlige barneår førte til tallrike og intense anfall av feber ledsaget av delirier, og under disse utkrystalliserte de seg litt etter litt, alle kjennetegnene på det som var mitt virkelige liv. Jeg skapte meg således et helt univers på det åndelige plan, hvor alle lidelsene og voldsomhetene som utgjorde min virkelighet, inkarnerte seg imaginært og symbolsk og skapte “parallelle virkeligheter” som var ekstremt dystre og ondsinnete. Disse oppsto og utviklet seg under de lange feberanfallene mine og dessuten i nattesøvnen min med dens utallige mareritt. Og det gikk så langt at de gjorde invasjon i mine våkne stunder, om dagen, og deformerte den virkelighet jeg så og hørte. Jeg levde i en verden hvor det reelle og det imaginære løp i ett, men hvor det onde og farlige litt etter litt meldte seg overalt. Jeg levde i evig skrekk og en følelse av uopphørlig ødeleggelse som jeg følte i både sinn og skinn. Dette var sikkert det som folk kaller galskap, og som jeg for min del kalte det svarte hullet – uten å vite hva det var for noe. Jeg dro på utforsking av dette svarte hullet ved hjelp av ibogain, og med utgangspunkt i et visst antall ideer om arbeidet som foresto, en viss strategi. Jeg hadde forberedt min reise meget omhyggelig, med en spørsmålsliste jeg ville ha svar på, om min far, mor og omgivelser. Jeg hadde på forhånd funnet tilbake til et visst antall minner eller erindringsbestanddeler som jeg ville konsentrere meg om og fokusere på for å kunne gjenfinne ting og forstå dem, finne en løsning på dem. Jeg hadde medbragt en del barndomsfotografier som skulle kunne tjene som springbrett til å stupe ned i mitt eget indre. Kort sagt, jeg ville inn i min underbevissthet, inn i det svarte hullet, med en angrepsplan som var kjennetegnet av at jeg konsentrerte meg om mitt personlige forhold til mine omgivelser, og jeg mente at der fantes opprinnelsen til mine problemer og således også løsningen på dem. Der tok jeg fullstendig feil. Det som til de grader skremte meg ved det svarte hullet, det jeg følte i hodet mitt som uten stans var under et press så sterkt at jeg i senere måneder hadde en permanent følelse av at kraniet mitt vil eksplodere – som om det var en vulkan som til enhvar stund truet med utbrudd der inne – som opprinnelsen til alt dette var deliriene som ble forårsaket av mine feberanfall og mareritt, det var alle disse fantomuniversene som hadde tatt skikkelse der inne, hadde vokst i meg og stadig vekk fantes inne i meg, stadig vekk aktive og levende.

Ibogainen gravde opp alt dette, hentet alt sammen opp til overflaten igjen og bearbeidet det hele på sin egen måte, dvs. symbolsk og følelsesmessig ved å lage en total kortslutning i den strategien jeg hadde utarbeidet. Fase 1 av min reise var bare en reproduksjon, en iscenesettelse av det som mine årelange delirier og mareritt egentlig var. Fase 2, følelsen av å være dypt ulykkelig, alene, uten håp, folatt av skjebnen, denne så å si kosmiske fortvilelsen, var mitt daglige følelsesliv som barn. Gråten og hulkene som jeg hadde vært i stand til å uttrykke i løpet av denne fase 2, det var den barnegråten og de barnehulkene som jeg aldri hadde kunnet eksteriorisere fram til denne dag, og som således ennå fantes inne i meg. Fasene 1 og 2 var faktisk nettopp det svarte hullet, gravd opp og iscenesatt på et symbolsk vis som det sømmet seg omstendighetene. Og den lange bevisste drømmen jeg hadde under fase 4, var likeledes en helt symbolsk iscenesettelse besørget av ibogainen i den hensikt å pleie meg, og helbrede meg for fantomene og voldsomhetene og lidelsene.

Det var som sagt tirsdag morgen, og  jeg følte meg på én og samme tid psykologisk befridd og følelsemessig totalt utslitt. Det kjentes som om jeg hadde forbrukt en fenomenal mengde energi i løpet av denne opplevelsen, og at jeg nå var helt utladd, og meget svak. I fysisk henseende var iboginenes virkninger ikke helt forbi, ennå opplevde jeg lynglimt, og der jeg prøvde å reise meg, dreide alt rundt. Derfor ble jeg liggende hele dagen og levde på ny gjennom alt det som var skjedd, for riktig å kunne festne det i erindringen. Slik endte reisen min.

(Slutt på del I)

(begynnelsen på del II)

De to neste dagene tilbrakte jeg med å komme til krefter igjen. I stigende grad hadde jeg matlyst og spiste. Først smakte mat og drikke kaldt og metallisk, vondt. Jeg gikk en tur ved havet, og det gjorde meg veldig godt. Jeg hadde vansker med å gå, og venninnen min måtte støtte meg. Jeg var virkelig meget svak, men det gjorde meg ikke noe, for jeg følte meg i både kropp og sinn befridd for smerten og trykket som tidligere hadde fylt dem helt. Hodet kjentes utrolig lett og luftig. Det var som om jeg var blitt børstet fri for gammelt jordsmonn, og at frisk, sunn jord var klar til å bli besådd. På to dager mente jeg å kunne kjenne at nye korn rotfestet seg, og jeg fikk på ny lyst på ting, følte trang til å ta fatt på fremtiden, ta sikte på konkrete prosjekter — alt som ikke eksisterte før ibogainen. Alt dette gjorde at jeg følte meg virkelig meget tilfreds og full av selvtillit.

Dessverre fikk jeg akkurat da problemer med min venninne. Hun følte seg ganske uvel, av grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her, for eksperimentet mitt hadde gjort henne urolig. Derfor dro hun sin vei, og fra torsdag kveld til søndag kveld var jeg på ny alene. Det ble tungt for meg fordi hennes nærvær hadde vært meg til stor hjelp. Jeg følte behov for et medmenneske til å varme og støtte meg, så jeg kunne få skikkelig fotfeste i livet igjen. Jeg følte meg ennå skrøpelig, som om jeg holdt på å fødes, og at det var som om hennes oppbrudd dyttet meg ned i det svarte hullet igjen, det som jeg bare så vidt var kommet meg opp av. På ny følte jeg meg dårlig, og jeg hadde inntrykk av at det nysådde inne i meg nå ble tråkket på og var i ferd med å dø. Da hun kom for å hente meg og følge med meg tilbake til Bordeaux søndag kveld (vi hadde avtalt helt fra starten av at den søndagen skulle være oppholdets siste dag), hadde jeg begynt å drikke og røke igjen, noe jeg inntil da ikke lenger hadde lyst til.

Så var jeg da alene hjemme i Bordeaux igjen, og nokså oppgitt, fordi jeg hadde satt et enormt håp til ibogainen og forventet at den ville bety slutten på problemene mine og gi meg en ny start. En stund hadde jeg faktisk trodd at det målet var nådd, men nå kjentes det som jeg var i ferd med å tape det av syne. Derfor besluttet jeg nå å innta ibogain på ny, i håp om at et inntak nummer to ville legge gode føringer for meg. Jeg hadde igjen ca. 20 g bark og bestemte meg for å sette dem til livs onsdag formiddag. Her og der på nettet hadde jeg lest at et nytt inntak av ibogain kort tid etter det første ikke var å anbefale, for det lot til at langtids-metabolittene blokkerte virkningene. Men ettersom jeg følte meg virkelig ute av lage, sa jeg til meg selv at jeg ikke hadde noe å tape på å gjøre et forsøk, fordi jeg i alle tilfeller ikke ventet meg en like sterk opplevelse som den første, jeg ville bare legge i vei med enda en start, koble inn helbredelsesprosessene på ny.

Denne opplevelse nummer to ble svært negativ. De fysiske virkningene var de samme som første gang, på det nærmeste: synsforstyrrelser, lynlignende glimt, kvalme, avmakt hva angikk å komme meg på bena igjen uten hjelp. Men de psykologiske virkningene var langt svakere. Ulike ting meldte seg for min bevissthet, men de kom ikke til noen avklaring. Jeg hadde for eksempel en følelse av at det var blitt ryddet opp i en viktig del av det svarte hullet, og det utvilsomt den vesentligste og mest smertefulle, men at det gjensto atskillige problemer å løse som hadde et mer “klassisk” preg og hang mye nøyere sammen med den strategien jeg hadde planlagt da jeg tok fatt på den første reisen. I denne forbindelse mintes jeg en viss mengde elementer fra min barndom, og jeg mintes at jeg traff min mor i en drøm og snakket med henne, at jeg fikk stilt henne spørsmål som angikk min aller spedeste barndom. Jeg husker en meget sterk følelse av sorg, som fikk meg til å innse at det ennå fantes atskillige negative følelser i meg og mange tårer, men av et helt annet slag enn de som det hadde vært tale om tidligere. Dette var en opplevelse av en dyp og altgjennomtrengende sørgmodighet, som bemektiget seg hver minste del av kroppen og sinnet. Det føltes som om jeg var gjort av sorg, som om jeg besto av bare sorg. På samme vis som ethvert skjelett i stor utstrekning består av kalsium, var det som om mitt “åndelige skjelett” besto av sorg. Den store forskjellen fra det første eksperimentet var at da var et viktig materiell blitt hentet opp til bevisstheten og bearbeidet, slik at jeg var steget ut av det rengjort, liksom lutret. Denne gangen derimot ble tingene bare hentet opp til overflaten, men ikke bearbeidet. Resultat: i dag er jeg meg dem simpelthen bevisst, men jeg må bare leve med dem uten å kunne få til noen løsning. Det var som om ibogainen hadde nøyd seg med så vidt å vise meg det arbeidet som gjensto, eller en del av det.

En annen viktig del av dette eksperiment nr. 2 var noe i retning av et generelt tilbakeblikk på hele mitt liv, hvem jeg var, og hva jeg var blitt til, og det med stor skarphet og presisjon, uten overbærenhet og tilmed uten nåde. Det var en slags røntgenstrålebehandling, en scanning av mitt liv i dets helhet og alle fasetter av mitt jeg. Jeg opplevde det samme hva angikk mennesker jeg hadde vært mer eller mindre nær i løpet av min eksistens, og som hadde betydd mye for meg. Dette var en meget viktig og skjellsettende opplevelse som viste meg skarpere og klarere enn noen gang før tilværelsens litenhet og forgjeveshet., hvor ynkelig og miserabelt et hvert menneske er, meg selv iberegnet. Dette var ikke egentlig noen oppdagelse, for det er snarere en måte å se på som jeg har for vane. Det som endret seg, var intensiteten, dybden, fylden i dette blikket, som om en mengde ting, vesener, følelser jeg til da hadde sett atskilte og i kronologisk rekkefølge, nå var samlet i et “her og nå”, forent slik at jeg plutselig så dem sammen og samtidig. Det var en slik rik og dyp, men negativ og inntrengende opplevelse.

Dette var alt som skjedde i løpet av ibogain-inntak nr. 2, onsdag og torsdag. Det gikk ikke ut over nattesøvnen, jeg sov normalt den første natten og deretter den andre og de følgende. Det skjedde intet usedvanlig, bortsett fra drømmer den andre natten da jeg mintes å ha truffet min mor og snakket med henne, men uten at det hadde satt noen spesielle merker hos meg eller modifisert noe som helst, var mitt inntrykk. Om de psykologiske virkningene var mye mer dempet, var derimot de fysiske konsekvensene enda mer markante. Jeg følte meg enda trettere, mer utblåst og brukte mer tid på å komme til krefter igjen (faktisk helt til tirsdag eller onsdag den følgende uke: da følte jeg meg definitivt på rett kjøl igjen, fysisk sett).

I dag, fjorten dager etter avslutningen av dette eksperiment nr. 2, er dette mine refleksjoner og kommentarer:

– Jeg mener at ibogain virkelig definitivt er et stort helbredelsesredskap. Den har øvd et storverk ved å fjerne det som gjorde så vondt hos meg og var et slikt handikap. Kjenner dere dette?

“So runs my dream: but what am I?
An infant crying in the night
An infant crying for the light
And with no language but a cry.”
– Alfred Tennyson: In Memoriam

Disse versene oppsummerer hva jeg var for ibogainen. Nå da jeg ikke lenger gråter om natten av lengt etter lyset, er min språkbruk omsider ved å bli noe annet enn et skrik, og jeg kan skifte drøm – rett og slett fordi jeg ikke lenger er hjemsøkt av spøkelser. Og jeg vet og føler, at dette er kommet for å bli.

I særdeleshet er jeg imponert av ibogainens symbolske styrke, som faktisk har gjort det mulig for meg å bearbeide den mest presserende, mest smertefulle og mest handikapskapende delen av mitt problem på den måten som var særegen for dette stoffet, og aldeles ikke på det viset jeg hadde forestilt meg. Jeg er absolutt forbløffet over kraften i det jeg har gjennomlevd – kraften i bildene, sansefornemmelsene, følelsene, universene som jeg ble styrtet ut i, den skapende og på samme tid helbredende kraften i en slik fremferd. Jeg finner det absolutt svimeslående, at et så kolossalt arbeid lar seg gjennomføre på et radikalt vis og i løpet av så kort tid. Som “self-primaler” i en årrekke vet jeg av erfaring hvor lang tid det tar og hvor vanskelig det er å få fram og bearbeide følelsene og de hendelsene som er knyttet til dem. Fra denne synsvinkel er ibogain en atombombe, som selektivt utrydder de dårlige tingene.

– Men jeg har også innsett at ibogain ikke er noen tryllestav – bare et verktøy, et formidabelt verktøy. Derfor har den da også bare behandlet en del av mine problemer.  Det gjenstår atskillig annet å gjøre før jeg er helt renset for min barndom, og jeg må således ut på flere ibogareiser – akkurat hvor mange vet jeg ikke. Jeg tror grunnen til dette henger sammen med alle de traumatiserende opplevelsene jeg hadde som bitteliten, mao. summen av nødvendig arbeid som må til for å løse alle de problemene. Det lar seg ikke gjøre i løpet av én reise, især fordi det er så totalt utmattende. Det er begrenset hva vi har av energireserver, mao. hvor mye arbeidsvolum vi kan prestere på én gang, og i så måte kan ikke ibogain utrette underverker, bare en god jobb, innenfor enhvers begrensninger

– Mitt tilbakefall etter det første eksperimentet viser klart at ibogain bare er et verktøy som bør tas med i beregningen innenfor rammen av et hele, som et nødvendig element, men bare et element i en terapi-helhet som må ta med i betraktning den psykologiske og materielle forberedelsen til ibogaininntaket, de materielle og psykologiske omgivelsene under selve reisen, og endelig ledsagelse og støtte etter reisen. Det dreier seg om en prosess i tre etapper, alle like viktige, hvor ibogaen bare er det nødvendige, men ikke tilstrekkelige innslag i helheten. Etter hva jeg har forstått, må en ibogareise planlegges som en global og ikke punktuell opplevelse for å bli vellykket. Denne konklusjonen faller sammen med mange av de synspunktene jeg har kunnet lese meg til her og der på internettet, I seg selv utretter ibogain intet: den muliggjør. Evnen hos den enkelte til å håndtere dette mulige mer eller mindre bra, avgjør om eksperimentet blir vellykket eller ikke. Omstendigheten, slump, flaks, uflaks spiller en opplagt rolle. Når jeg var istand til å la det stå til og gråte, noe som tillot meg å bli kvitt den kolossale vekten som hadde vært innestengt i meg siden barndommen, en lettelse som har bidratt kraftig til det økte velvære jeg føler i dag, er det takket være min venninne, som sørget for å være til stede og gi meg trygghet. Jeg ville aldri greid å gråte alene, eller i nærvær av et menneske jeg ikke var fortrolig med. Men at jeg siden har hatt tilbakefall, skyldes min venninne, som ikke kunne bli der og gi meg trygghetesfølelsen. Omstendigheter…. Hvorvidt et ibogaeksperiment lykkes eller ei, ser for meg ut til å avhenge av kvaliteten hos disse omstendighetene, og sentralt blant dem står kvaliteten av de forhold mennesker imellom som utgjør et vekselspill hvor én eller flere våker over den som er ute og reiser. Derfor tviler jeg for eksempel på verdien av et klinisk miljø, som nok kan være solid fra et legevitenskapelig synspunkt, men hvor blir det av den medmenneskelige varmen? Derfor tviler jeg også på verdien av en bwiti-“innvielse”, under slike foruroligende omstendigheter som nylig har fått sin rapport på vedkommende liste.

– Noe som likeledes synes forbløffende, er hvordan ibogainpåvirkning forrykker tidssansen. Under min første reise begynte ibogainen å virke ved 11-tiden en søndag formiddag og tok slutt nærmere tolv tirsdag middag, mao. snaue femti timer, så vidt den reelle, objektive tiden. Men det artet seg helt annerledes for min indre tid-rom–bevissthet. Jeg hadde inntrykk av at første fase varte uendelig lenge, uten at jeg kan presisere, for jeg hadde slett intet holdepunkt å anslå tidsforløpet ut fra – la oss si dager eller uker. Mht. fase 2 har jeg derimot holdepunkter, for min venninne kom innom og så til meg omtrent hver time, og hver gang hadde jeg inntrykk av at det var gått flere dager, og derfor spurte jeg henne også hele tiden hvilken dag det var. Hun svarte selvfølgelig konsekvent mandag, og derfor ba jeg henne presisere timen, og hver gang syntes jeg det var like utrolig at det var gått så kort tid siden forrige visitt, for jeg hadde følelsen av at det var gått flere dager. Derfor fikk jeg også det inntrykk at mandagen i sin helhet hadde vart i flere uker. Hva fase 3 angår, skal jeg ikke kunne uttale meg. Fase 4 var den lengste, for hver gang jeg gikk inn i et univers, var det for å innrette meg på å bli værende der i flere uker eller måneder, lang nok tid til å tilpasse meg det og komme på intim fot med innbyggerne, få et avtaleaktig forhold til dem og i neste omgang oppleve at det universet gikk i oppløsning. All den stund det var flere titall eller flere hundrer av disse universene, jeg skal ikke kunne si det lenger, vil jeg hevde at jeg var der i noe som tilsvarte et langt liv, og i løpet av noen timer. For øvrig vil jeg hevde at dette indre livet var like virkelig, og konkret og håndgripelig, tilgjengelig for mine sanser og følelser som det hverdagslivet dere og jeg er sammen om å leve, iberegnet vår bevissthet om at tiden går. Denne tidsfølelsen blir da et meget viktig punkt i iboga-opplevelsen, og gjør et sterkt inntrykk. Derimot forekom det ikke noen tidsutvidelse i løpet av min reise nr. to.

– Hvis dere har lest mange andre rapporter om ibogareiser, vil dere ha kunnet konstatere at formen på min erfaring er en helt annen. Her skal det også gjøres oppmerksom på en tilleggsdetalj: mange mennesker kan konstatere et nedsatt søvnbehov i flere uker og sågar flere måneder etter et ibogainntak. Hos meg har det hittil vært omvendt. Før trengte jeg gjennomsnittlig 6 timer søvn for å være i form. Hvis jeg lot det stå til med å bli liggende og dra meg, og faktisk sove lenger, følte jeg meg mindre vel. Nå har jeg behov for mer søvn, sju og en halv eller åtte timer har jeg inntrykk av at jeg trenger, og sju timer er iallfall minimum, mindre enn det kan jeg iallfall ikke greie meg med. Dette skyldes kan hende at jeg har en meget tydelig følelse av at hjernen min er i ferd med å ombygges på et nytt grunnlag, at det skjer omfattende underjordiske restruktureringer hver eneste dag (uten at jeg kan forklare dette logisk og rasjonelt), mao. at min ibogainopplevelse ikke er over. Det er bare de synlige aspektene som har tatt slutt, den akutte fasen er opphørt, men ennå skjer det noe i kulissene. Hvis teoriene om paradoksal søvn og dens rolle i struktureringen av hjerne er korrekt, vil de omfattende modifikasjonene som ibogainen har skapt i mitt sinn, kunne tjene som forklaring på dette økte søvnbehovet.

– Noe som har satt sterke spor hos meg på det fysiske plan, er rotas absolutt avskyelige smak, eller smaken på ekstraktet jeg hadde tilberedt etter Howards oppskrift. Det er det ekleste griseri jeg noensinne har måttet sette til livs, og jeg må tilstå at jeg ikke begriper hvordan så mange mennesker kan holde ut å svelgje titall og atter titall gram (eller hele glass når det er i ekstraktform) for å dra ut på reisen sin. Etter mitt første forsøk torsdag formiddag innså jeg heldigvis at jeg aldri ville greie å få i meg nok av denne barbariske møkka, og derfor skaffet jeg meg gelé-kapsler, så jeg kunne få inntatt det nødvendige kvantum. Derfor har jeg da også det råd å gi nybegynnere, dette ganske enkle: ikke tilbered flytende ekstrakt, og ta ikke sikte på å svelgje barken rå; tilbered det nødvendige kvantum i form av store gelé-kapsler, for selv om det trengs store mengder av dem, blir det mye mindre ubehagelig å gjøre inntak på det viset. Etter min mening følger det også mye mindre fysisk ubehag og risiko for å kaste opp i løpet av de første timene hvis man aldeles ikke merker noen ekkel smak. Det er iallfall hva som framgår av mitt eksperiment nr. 2, da jeg svelgjet alt i form av gelékapsler, og derfor ikke fikk noen ubehagelig rotsmak og var mye mindre kvalm etterpå.

– Mht. mulig uvelbefinnende og oppkast i de første inntak-timene har jeg to meget gode råd å gi. Råd nr. én er å konsentrere seg. la tankene fokusere om synene og alle de psykologiske virkninger som ledsager dem. Man blir meget fort og meget lett oppslukt av dette psykoaktive aspekt ved reisen, og glemmer kroppen sin og eventuelle følelser av ubehag og kjenner seg ikke uvel i det hele tatt. Det andre rådet mitt er å bruke urinflaske til inntredende behov (som melder seg). Da slipper man å stå opp og gå på badet – en forskrekkelig og risikabel prøvelse med tanke på eventuelle oppkast. En slik beholder er meget lett og risikofri i bruk, man trenger knapt å lee på seg. Det eneste som behøves, er at den som overvåker en, tømmer den med jevne mellomrom. I sannhet enkelt og praktisk.

Til slutt vil jeg gjerne stille to spørsmål til Howard og alle deltagerne i konferansen det trekker opp til i New York, – men alle andres svar er også kjærkomne:

– Mener dere ikke at “visjonene (synene)” som ibogain induserer, hva man enn kaller dem: syner, drømmer, hallusinasjoner – og den formen de ikler seg, er en vesentlig del av behandlings- og helbredelsesprosessen, og at det er like absurd og farlig å ville undertrykke dem som å ville undertrykke drømmene i vår nattesøvn? (Jeg stiller spørsmålet á propos Howards bidrag til listen mht. konferansens program og målsetting:

Discrimination studies: Drug discrimination studies offer a possible approach to the issue of ibogaine’s mechanism of action, and the question of the possible resolution of ibogaines therapeutic from its hallucinogenic effects.)

Jeg er av den mening at alle disse “synene” på samme måte som drømmene våre er det ubevisstes naturlige uttrykksform, dets språk, og at det å ville gi dem munnkurv ikke er den beste fremgangsmåten når vi vil høre det de har å si oss… Jeg har også inntrykk av at det er slik ibogainen opererer, så det ikke er ved å ta fra den dens viktigste virkemiddel at man best sikrer dens effektivitet. Ja, hvordan og hvorfor utgjør de en forstyrrelse?

Hvordan kan man avgjøre, etter en ibogareise, når stunden er inne da de antatte langtidsmetabolittene er forsvunnet, og det på ny blir mulig å legge ut på neste reise med 100% utbytte av ibogainen? Man leser her og der på nettet at det passer best å vente noen uker eller måneder. Men hvordan kan den enkelte vite hvilken ventetid som passer akkurat ham? Fins det objektive tegn eller holdepunkter av noe slag som tillater et noenlunde presist svar på dette spørsmål? (Jeg går ut fra at alle forstår hva spørsmålet innebærer. Jeg for min del blir nødt til å bruke ibogain igjen minst én gang, og jeg ønsker å gjøre det snarest mulig, uten å avvente mer enn høyst nødvendig det tidspunktet da stoffet her gjenvunnet sin slagkraft. Men hvordan skal jeg kunne vite når det tidspunktet er inne??)

Nå ja, jeg håper at mitt vitnesbyrd vil være til nytte.

Takk til alle som har hjulpet meg med råd eller opplysninger.

Vennlig hilsen til alle,

Xavier

—————————-

Xaviers venninnes iboga-opplevelse

(januar 2000)

[http://www.ibogaine.co.uk/exp15.htm]

I november 1999 kjøpte jeg 15 g ekstrakt hos Indra, en gruppe dansker som selger bark av rota med en styrke som tilsvarer en femdel av den hos ren ibogain. Diskusjonene på listen hadde ført til at jeg mente dette var en pålitelig kilde med et tilforlatelig produkt til en uhyre gunstig pris. E-mailkontakten med Indra var da også meget positiv, rask og grei, og ga et generelt inntrykk av kompetente og seriøse folk. Så bestilte jeg produktet og mottok det etter noen dager, som avtalt og forventet. Ekstraktet forelå i form av et brunt pulver, pakket i hermetiske plastposer på ett g hver, og med hver av dem fulgte to gelékapsler.

Disse 15 g var beregnet på min tredje reise og min venninnes første. Midt i november inntok hun en prøvedose på 1/2 g, om morgenen, på fastende hjerte. Da hun etter fire timer ikke merket noen virkning, tok hun en tilleggsdose på 1/2 g. Etter en time merket hun omsider de vanlige, normale tegnene på måteholdent ibogaininntak: synsforvridninger, med noen fosfener og lynglimt i periferien, dertil vansker med balanse og bevegelse (lokomosjon), slik at hun følte seg tilskyndet til å bli liggende utstrakt, uten å røre seg, og så var det minner, syner og inntrykk forbundet med de problemene som drev henne til å ta ibogain (for å oppsummere vil jeg si at problemene hun ønsker å rydde opp i ved hjelp av ibogain, er av psykologisk art og henger sammen med flere dødsfall blant hennes nærmeste i løpet av meget kort tid, for omtrent to år siden. Disse begivenhetene later ikke til å ha virket utløsende på eldre traumer, som går tilbake til hennes barndom og har gjort henne depressiv, drevet henne til urimelig sterk drikking og røyking, – men ingen andre problemer med stoffer). Absolutt intet uvelbefinnende, ikke noen kvalme med oppkast. Virkningene var og ble meget lette, og de varte fram til kvelden, alt imens de ble gradvis svakere. Neste morgen var de borte, og hun følte seg i form.

Derfor ble det også tatt beslutning om en virkelig reise så snart som mulig, dvs. omkring midten av januar. Søndag 16/1 inntok hun på fastende hjerte 4 g ekstrakt i gelékapselform. Hun hadde ikke inntatt noe antikvalmemiddel på forhånd, fordi hun den første gangen, ved forsøket, ikke hadde følt seg det minste uvel enda hun hadde fortsatt å være fysisk aktiv helt til hun ble nødt til å legge seg nedpå. Til å begynne med forløp alt meget bra, ibogainen begynte å få sine første virkninger, da det var gått tre kvarter, og da begynte hun å føle seg rar. Etter en time og et kvarter begynte hun å få følelsen av at nå tok hun av (lik et fly som letter). Akkurat da tok jeg et initiativ som jeg i øyeblikket syntes var lurt, men som i virkeligheten viste seg å være en kjempedumhet som skulle komme til å ødelegge hele turen hennes: jeg hjalp henne å reise seg for å gå på toalettet, med den tanke at det var bedre å få unnagjort en slik problematisk trivialitet helt i begynnelsen av virkningsforløpet mens effekten ennå var meget lett, for så kunne vi ta det mer med ro og føle oss tryggere siden, når hun for alvor hadde “dratt av gårde”. Til alt uhell utløste selv det å stå opp, om det så bare var som aller snarest (toalettet var rett ved siden av soveværelset, bare noen skritt unna), et voldsomt uvelbefinnende hos henne, en meget sterk trang til å kaste opp som hun måtte nedkjempe i ett sett. Disse problemene varte ved i flerfoldige timer, ja faktisk helt til kvelden, og det ser ut til at de hindret ibogainen i å få den aller minste psykologiske virkning i form av syner eller minner.

Da det ble kveld, var hun sovnet, og den søvnen eller bevisstløsheten varte helt til tirsdag morgen, da hun greide å stå opp. Hun husket ikke stort annet enn at hun på ny hadde tenkt på tallrike hendelser i livets løp, ikke nødvendigvis knyttet til hennes barndom. Ifølge henne lot det ikke til å være skjedd noe avgjørende i løpet av de to dagene; hvis det var skjedd noe, var hun seg det ikke bevisst og noterte seg ingen merkbar endring da reisen var forbi. Det meste som virkelig hadde satt merke hos henne, var de lange søndagstimene da hun av alle krefter strittet imot kvalmen og lysten til å kaste opp. Alle de timene opplevde hun som ytterst pinefulle og gjorde henne totalt utslitt. Hun klarte faktisk ikke å la helt være å kaste opp, ved flere anledninger, måteholdent, og etter  min vurdering har hun da kvittet seg med 1/2 til ett gram av produktet.

Nå er det gått tre uker siden hennes ibogaininntak, og det eneste hun har kunnet merke, i sin personlighet eller sine vaner, er at i de første dagene etter tilbakekomsten følte hun mye mindre trang til å røke og skar kraftig ned på sitt sigarettforbruk, – men dette varte bare noen dager, og så fant hun fort tilbake til sitt normalforbruk. For øvrig melder det seg med jevne mellomrom et antall minner og følelser knyttet til hennes mors død, og de virker destabiliserende på henne. Jeg som driver primalterapi, synes at dette nærmest er et fremskritt, så sant hun greier å styre disse følelsene på et adekvat vis, men dette synspunktet deler ikke hun.

Like altomfattende mener jeg at vi kan kvalifisere dette eksperimentet som negativt. Etter mitt skjønn skyldes negativiteten den voldsomme kvalmen som sperret for enhver konstruktiv effekt i løpet av søndagen, og oppkast-riene, som nok gjorde ibogainmengden hun hadde inntatt utilstrekkelig.

Ettersom vi ikke kjente nøyaktig ekstraktets styrke, eller reaksjonsevnen hos min venninne, hadde hun først tatt 4 g, og jeg hadde forberedt 2 g til som hun kunne ta siden, hvis behovet meldte seg, mao. hvis virkningen av de opprinnelige 4 g ikke var sterk nok. Men til sjuende og sist befant hun seg da med 3 eller 3 1/2 g i kroppen uten å kunne innta mer senere. Den mengden var sikkert høyst utilstrekkelig for henne, og derfor har vi planlagt at hun neste gang, midt i april, skal innta 5 til 6 g ekstrakt etter først å ha tatt et effektivt antikvalmemiddel en time i forveien.

—————————-

Xaviers tredje opplevelse med iboga

(januar 2000)

[http://www.ibogaine.co.uk/exp16.htm]

Min egen reise

Først noen ord til skeptikerne: alt som følger er sant. Jeg har ikke funnet på eller overdrevet en eneste detalj i dette vitnesbyrdet. Jeg har brukt de to siste dagene på å skrive og oversette til engelsk denne rapporten, og jeg har omhyggelig valgt hvert ord og hver setning for at de skulle ligge nærmest opp til sannheten. Jeg er verken gal eller beruset eller under påvirkning av noe som helst narkotikum. Jeg er klar i tankene og føler meg meget vel. Jeg har bare lyst til å foreta en beskrivelse, for ibogainlisten, av det som faktisk er hendt meg. Jeg er likeglad med om noen synes at denne rapporten er et delirium, bare andre finner den nyttig.

Ja, så setter vi i gang da:

Mandag 24. januar tok jeg fatt på min tredje ibogainreise med ekstrakt fra Indra.

Jeg hadde tilbake 10 g. Fordi jeg etter min venninnes negative erfaring tvilte på at dette ekstraktet var sterkt nok, og også hadde lest den analytiske rapporten som Marko hadde avgitt på denne listen, hadde jeg planlagt å innta et kvantum større enn det som Indras nettside anbefalte. For øvrig visste jeg av erfaring at de psykologiske forsvarsmekanismene som voktet inngangene til mitt ubeviste jeg, var meget tunge og sterke, og følte derfor at det måtte en kraftig dose til for at jeg skulle nå mitt mål. Så inntok jeg da direkte 7,5 g i gelékapsler og hadde innen rekkevidde de to kapslene som inneholdt de resterende 2,5 g, så jeg kunne svelgje dem senere, hvis jeg følte at det ble nødvendig.

Før jeg går i detalj om hva som hendte i løpet av reisen, tror jeg det kan være nyttig med en redegjørelse for hva som var skjedd siden sist jeg tok ibogain, midt i oktober 1999. Og for bedre å forstå dets helhet det som jeg går inn på i denne nye rapporten, er det kanskje nyttig at dere leser eller repeterer referatet av mine første to eksperimenter, som finnes på engelsk på websiden til Nick: http://www.ibogaine.co.uk/exp9.htm eller på fransk: http://www.ibogaine.co.uk/exp10.htm

Ved avslutningen på min andre reise var jeg altså nokså ille til mote. Ibogainen hadde riktignok satt meg i stand til å bli kvitt viktige og smertefulle problemer, men den hadde også gjeninnført i min bevissthet ytterst negative følelser og fornemmelser som inntil da hadde vært nedstappet i “det svarte hullet”, og som ikke hadde funnet sin løsning, og som jeg fra da av har måttet leve med. Jeg vil resymere tilstanden jeg befant meg i, med ordene fortvilelse, total sørgmodighet, fullstendig mangel på lyster, ønsker, glede og meget tallrike selvmordsfristelser, som var både voldsomme og tillokkende.

Min første reaksjon var å kjempe mot denne uhyre pinefulle og farlige tilstand. Men så mintes jeg meget snart den veien jeg hadde tilbakelagt etter å være begynt i psykoterapi, og i hvilken grad primalterapien hadde hjulpet meg å gjøre fremskritt og løse atskillige problemer. Dens hovedprinsipp er jo å slutte med å kjempe mot sine følelser og sine negative mentale tilstander og tvert imot stupe inn i dem for desto bedre å føle dem, forstå dem og således la dem modne fram til en løsning, slik man plukker en moden frukt eller venter til den faller av seg selv. Jeg trakk den slutning at istedenfor å stritte mot min tilstand måtte jeg legge det hele på meg som en ny etappe i min terapi. Det gikk faktisk slik at da jeg først hadde akseptert å legge på meg alle disse negative følelsene og la dem komme til uttrykk, syntes jeg å være godt i gang med videre framskritt i min helbredelseprosess, fordi jeg raskt oppdaget at jeg befant meg inne i “det svarte hullet”. Alle disse sansningene var assosiert med tilstander og erindringer som gikk tilbake til mine aller tidligste barneår, mao. midt i sentrum av Pandoras skrin, selve kilden til mine problemer og lidelser. Alt dette var nå simpelthen i ferd med å stige mot overflaten og gjennomsyre meg takket være ibogainen, som hadde sprengt mine forsvarsmekanismer i stumper og stykker og satt meg i stand til å åpne de mest unnagjemte og hemmeligste dørene i mitt sinn og utforske mørket der inne. Fra denne synsvinkel var mine to første ibogainreiser ikke bare betydningsfulle i kraft av hva de bibragte meg umiddelbart, der og da, men også fordi de hadde tillatt meg å komme videre med mitt helbredelsesarbeid i neste omgang. Derfor syntes jeg også at alt som hendte meg, var ytterst pinefullt og farlig, men samtidig absolutt nødvendig, og fra da av prøvde jeg ikke mer å unngå det, men bestrebte meg tvert imot på å “slippe taket” så ofte som mulig. Slik gjennomlevde jeg fra midt i oktober til midt i januar tre måneder som var både vanskelige og fruktbare på samme tid, alt imens jeg lærte, forsto og utdypet mange ting og det fant sted hos meg en viktig psykologisk utvikling. Psykisk sett måtte jeg gjennom et stort antall psykosomatiske manifestasjoner, i alt vesentlig av tre ulike slag: hodepine, magebrann og gjentatte herpeskriser.

Imidlertid var det et viktig, positivt innslag i alt dette. For det første var det ytterst smertefulle presset inne i hodeskallen forut for mitt første ibogainntak – som dette hadde virket regulerende på -, fullstendig borte, slik jeg hadde følt det etter min tilbakekomst. Det andre positive innslaget var: etter hvert som tiden gikk, følte jeg stadig klarere og sterkere at neste ibogaininntak, som jeg nå forberedte meg på psykologisk, ville bli avgjørende, – og det ble det da også.

Dette var således min sinnstilstand da jeg ved middagsleite, på tom mage, svelgjet Indra-ekstraktet og skylte ned kapslene med et par-tre slurker vann. Jeg følte meg forberedt og båret oppe av selvtillit, besluttsom, fullmoden. De første utslagene lot ikke lenge vente på seg, det gikk omtrent en halvtime. Så fulgte en meget langsom og moderat videreutvikling. Etter flere timer foregikk stadig ikke noe større hos meg: en hel del behagelige syner i 2D, og noen få i 3D, alt sammen sympatisk og mildt, aldeles ikke i noen dybde. Likeledes meget lette var de visuelle effektene av typen fosfener og lynglimt når jeg åpnet øynene. Jeg følte intet fysisk uvelbefinnende, hadde ingen trang til å kaste opp.

Fire-fem timer etter at jeg hadde inntatt produktet, føltes det stadig vekk ikke som om tingene gikk sin gang videre, jeg hadde inntrykk av at ekstraktens virkninger var utilstrekkelige, og derfor svelgjet jeg de 2,5 g jeg ennå hadde. Cirka en time etterpå følte jeg det som om jeg ble sendt meget kraftig til værs, og da meldte det seg reelle visjoner i 3D med tallrike viktige personlige aspekter. Dette ble begynnelsen på en uhyre lang reise, med en struktur og et innhold som var meget annerledes enn de foregående. Det var ingen tydelig markerte etapper, unntatt én episode som varte meget lenge (jeg hadde følelsen av at den fikk et helt udefinert forløp: dager, uker, måneder, år – ikke vet jeg, for på det tidspunkt hadde jeg mistet enhver fornemmelse av tid, selve fornemmelsen eksisterte ikke lenger, det virket som om tiden selv hadde strukket og tøyd seg i all uendelighet).

Denne episoden var helt ekstraordinær og iscenesatt med den billedrikdom og det helt igjennom symbolske preg som ibogaen har for vane å avstedkomme: i det indre synsfeltet mitt kom nå til syne en sak som lignet sterkt på utforskeren i Windows 98, med harddiskens innhold til høyre og tilgjengelig i hele sin struktur, helt inn i hver minste krik og krok. Til høyre for skjermen fantes et parti som tillot en å visualisere i detalj innholdet av hver arkivmappe eller hvert element som ble valgt, og nederst til høyre var det noe som forestilte papirkurven. Det som harddisken forestilte på et visuelt vis, var faktisk meg – og med det mener jeg hele meg, all min historie og alle mine minner og tanker og følelser, sorger så vel som gleder, alle mine traumer. Absolutt alt som var hendt meg fra livsstarten av og fram til denne dagen, var tilgjengelig for utforskeren. Jeg kunne på én og samme tid navigere i strukturen av meg selv, og klikke på et hvilket som helst element for å få det fram i sterkere detalj. Alt etter ønske kunne jeg få det synliggjort til høyre på skjermen, oppleve det sterkt, analysere dets materielle eller følelsesmessige innhold, bevare og forstå dets forgreininger og implikasjoner i tilblivelsen av min karakter og i min nåværende sjelelige status. Ikke bare hadde jeg muligheten av å lese meg til alle disse komponentene, men i tillegg var det meg mulig å gjøre hva jeg ville med dem, etter å ha iaktatt dem, følt dem, analysert dem, dissekert dem. Jeg kunne bevare dem intakte eller modifisere dem alt etter godtykke eller eliminere dem ved en glidning mot kurven, eller gi dem en annen orden ved å endre harddiskens struktur og reorganisere mappetreet og filer. Kort sagt, jeg hadde tilgang til alt, iberegnet de viktigste og mest skjulte systemfiler, kunne gjøre med dem hva jeg lystet, – og det er nøyaktig hva jeg gjorde i løpet av denne endeløse episoden, i løpet av den reorganiserte og oppdaterte jeg fullstendig innholdet av min nevronale harddisk. Det føltes fantastisk å være i den stunden så å si min egen skulptør, på ett vis min egen skapelsens herre.

Denne episoden var den viktigste og mest strukturerte delen av min reise. Resten har bare vært en uavbrutt rekkefølge av bilder, sansefornemmelser, minner, refleksjoner, ytterst forskjellige og varierte syner, uten noen ledetråd, men slik at jeg inne i alt dette hadde følelsen av å kunne gjøre hva jeg ville med dette som således var kommet for en dag. Dernest kan jeg huske at jeg mot slutten av min reise, og det må sikkert ha vært i løpet av natten mellom tirsdag og onsdag, på ny hadde tallrike mareritt, som var minner om marerittene i min barndom. Ved sin intensitet og ved det at de var så pinefulle, lå de nokså nær opp til den lange bevisste drømmen jeg hadde hatt under min første reise, drømmen som utgjør den reisen fjerde fase, men av en følelig annen art.

Det vesentlige ved denne opplevelsen fikk sin avslutning da jeg våknet ved ni-tiden onsdag morgen, etter en reise på ca. 45 timer. Men så kom det at jeg i løpet av hele natten mellom onsdag og torsdag hadde enda et meget langt mareritt som var absolutt gruoppvekkende, uten sammenligning det verste av dem alle. Det er faktisk bare nå etterpå at jeg er klar over – takket være ibogainen og det som den har fått til å velle opp i meg på ny – hvor stor mengde mareritt jeg hadde som barn, og hvor destruktive de var, og nå skjønner jeg bedre hvorfor og hvordan dette nesten uavlatelige nattlige bombardement (det gjentok seg også på dagtid de gangene jeg var syk og hadde febertokter) har kunnet drive meg til vanviddets og voldelighetens rand og i hvilken grad disse marerittene har opptatt en sentral plass i formingen – eller snarere deformeringen – av min karakter, bidratt til å gjøre skjørere og skrøpeligere det mennesket under oppbygging som jeg jo var. Slik har de i høy grad understreket min sårbarhet overfor traumene som jeg var utsatt for i løpet av mitt “reelle” dagtidsliv. Det er nærliggende å tro at ibogainens helbredende prosess i overveldende grad utspiller seg på nettopp dette nivået, for under hver av reisene – unntatt nummer to, som var spesiell – fikk den forskjellige typer mareritt til å velle  fram, og jeg har inntrykk av at det var i den hensikt å helbrede meg for dem. Med “helbrede meg for dem” forstår jeg den kjensgjerning at jeg for hver gang stiger fram som seierherre etter forskrekkelige anstrengelser eller kamper med dette masseoppbudet av systematisk ødeleggelse. For hver ny gang føler jeg meg da befridd for disse marerittene, i motsetning til at jeg som barn bare var et offer for dem, et hjelpeløst bytte, ute av stand til å forsvare meg.

Dette marerittet ble altså den siste episoden i reise nummer tre. Etter det skjedde ingenting, unntatt at min totale utmattelse, på én og samme tid både fysisk og mentalt, brukte lang tid på å gå over. Langsomt kom jeg til krefter igjen, dag etter dag, og ikke før den følgende mandag følte jeg noen energi. I dag er tirsdag 8. februar, og jeg har nå gjenvunnet min fulle styrke og klarsynthet og er i stand til å gi en foreløpig redegjørelse for mine erfaringer.

Resultatet er drabelig positivt fra ethvert synspunkt. Jeg føler meg dypt forandret, jeg er blitt en helt annen. Ingen problemer mer, ingen lidelse, slutt på all sorg, alle pine og plage, alle negative tanker. Jeg har virkelig følelsen av å ha avsluttet min terapi, ført fram til enden alt det arbeidet som måtte gjøres. Jeg har en følelse av at et visst jeg, det som var sykt og led, er død og begravd, og at et annet jeg er født, en sunn og likevektig person, et lykkelig menneske som elsker livet (1). Jeg har ikke lenger noen trang til å drikke eller røke eller å innta noen som helst annen rusgift. Når jeg står opp om morgenen, er jeg ved godt mot og full av virkelyst. Hodet mitt er fullt av personlige og profesjonelle prosjekter, som jeg allerede har begynt å iverksette. Jeg har lagt om kostholdet, og jeg har begynt å sporte igjen. Jeg lider ikke lenger av hodepine eller magebrann eller herpes. Jeg har funnet tilbake til mine åndsevner og min konsentrasjon når det gjelder å utøve tankevirksomhet, og min hukommelse er blitt bedre. Alle de bånd som knytter meg til meg selv og til omverdenen er blitt behagelige og positive. Alt ved min væremåte, følemåte, tenkemåte har endret seg radikalt. For eksempel følte jeg meg tidligere som en gammel mann, som i en alder av 42 år hadde det meste av livet bak seg og intet håp foran seg, no future. Jeg hadde lyst til at livet skulle ta slutt, på den ene eller andre måten. I dag kjennes det som om jeg er en tenåring i ferd med å ta sine første skritt inn i voksentilværelsen, en ung mann under oppbygging, med tilstrekkelig bevissthet og ansvarsfølelse til å kunne ta grep om seg selv og bygge opp sitt liv, men ennå ikke fullt ut formet, et menneske i vekst og i sin vorden. Jeg har inntrykk av at et langt liv smiler mot meg, rekker ut armene og er klart til å ta meg imot. Jeg ser solskinn og fornemmer mildhet omkring meg, og det samme inne i meg. Det er virkelig et mildt klima her i Bordeaux, i Frankrike i dag. Ha takk Mother Iboga…

Vennlig hilsen til alle,

Xavier

(1): Etter å ha gjennomlest dette avsnittet på ny mener jeg at det kan ha sin interesse å presisere det følgende, selv om det kanskje forekommer leseren å være utrolig eller ubegripelig: dette var noe jeg hadde forutsett fra starten av min reises konkrete virkninger, mao. kort etter at jeg hadde svelgjet de 2,5 g i tillegg. Det første synet besto i at mitt “sanne jeg” meldte seg og forkynte at dette var slutten på syklusen, som mitt helbredelsesarbeid utgjorde, i den forstand at “jeg”, dvs. mitt “syke jeg” nå skulle dø og bli erstattet av en annen. Han (det) sa til meg at jeg måtte bare ikke være urolig, at øyeblikket simpelthen var kommet for meg til å forsvinne mildt og stille, og at han ville forbli ved min side og hjelpe meg så alt forløp vel. Og fra da av vek han ikke vekk fra meg, jeg merket hele tiden at han var hos meg og overvåket meg helt til jeg ble ham eller han meg, jeg vet ikke  hvilket av de to uttrykkene som passer best, – og her har vi ham da, og her har vi da MEG.

Jeg minnes den intense gleden jeg følte da han kom til syne og snakket til meg, følelsen av total tillit og betingelsesløs hengivelse da jeg konstaterte hans permanente nærvær. Jeg kan huske at så snart Windows 98-utforskeren kom til syne, skjønte jeg straks at her var hovedverktøyet som ville sette meg i stand til å avgå ved døden overfor meg og bli ham, og jeg kan huske at jeg fullførte denne oppgaven med en drabelig opprømthet.

[Xaviers kommentarer om produktet fra Indra sløyfes her da Indra-gruppene ikke lenger er å finne på netter (indra.dk). De som ønsker å lese disse kommentarene kan lese dem her på engelsk: http://www.ibogaine.co.uk/exp9.htm eller på fransk: http://www.ibogaine.co.uk/exp10.htm%5D

[Xaviers epostadresse som er oppgitt innledningsvis i disse rapportene, er ikke lenger i bruk. Jeg skulle gjerne hørt med ham om situasjonen hans i dag, 13 år etter hans siste reise med iboga… Halvor]