Standard requirements for superior boy (homo) sex videos

Guidelines based on sex economical principles of healthy sexual functioning and the metabolism and householding of the sexual energy

also a manifesto
  • By ‘boyish’ in this document is meant those behaviors, emotional and intellectual traits and proclivities that may be shared by males both prior to or following the onset of sexual maturation but not those that may be the exclusive property of the boy child state
  1. High level of horniness in all participants
    – excitement is clearly visible in faces, bodies, behavior.
  2. Good continuous shot of penis transitioning from soft to hard relatively rapidly
  3. Rigidity of erection
    – erection should be very hard, at best so that one gets the impression it’s on the verge of bursting.
    – penis should be solidly connected to the body frame and should strongly tent to swing in unison with rapid wriggling of the hips. Even large penises if dangling loosely when fully engorged is unacceptable.
    – a large, rigid bobbing penis is an added attraction,
  4. A relatively loose foreskin that glides with some ease back and forth over the penis head is a definite added attraction.
  5. A naturally (no lubricant or spit) moist and slippery penis head is a definite added attraction
    – caveat: the profusion of early stage clear viscous liquid/slime emanating from the slit at the tip of the penis head should not be so abundant as to cause a mess or give the impression of freak physiological functioning.
  6. Clear awe and adoration on the part of one of the parties is a great added attraction, all the more so if the other party plays his part with virile self-confidence and also shows care and appreciation for his admirer.
  7. All displays of strong friendship or bonding, even in cases where the relationship is clearly asymmetrical constitute a definite added attraction.
  8. All displays of one dominant and the other subordinate parties are only acceptable if adequate attention is given to the pleasuring of the subordinate party.
    – there should be absolutely no deviation from masculine or boyish behavior, rather the asymmetry may manifest along either the the leader/follower, the idol/admirer or the big brother/little brother axes.
  9. Love displayed should always be of the brotherly love kind whether between actual brothers or friends. Such displays if tender and candid (and thus moving) are always a great added attraction.
  10. Rigid adherence to video continuity should be preserved, absolutely no re-mixing to prolong action sequences or replays.
  11. One-camera recordings should be filmed in one continuous, uninterrupted shot.
  12. If advanced videographic techniques are employed, particularly with shots where more than one camera is being operated by persons off camera, their presence should be absolutely inconspicuous.
    – exceptions MAY – possibly – be granted when interaction between the on-screen persons and camera operator(s) somehow (?) adds charm and viewer enjoyment, this would typically include manifestation of group bonding and multi-layered affection.
  13. Humorous incidents may or may not add to the viewing experience
    – spontaneous eruptions of laughter following a tense moment may be a great added attraction, especially if an “icebreaker” moment causes the subsequent interactions to attain to a higher level.
  14. The congregation should bear deep meaning and importance to all involved parties with a high level of excitement and/or trepidation.
  15. Participants should be comfortable in their natural masculine gender behavior and should appreciate corresponding boyish behavior in each other.
  16. Absence of emotional or intellectual reflection is fine and may also constitute an added attraction if the personalities thus revealed are sympathetic and charming.
  17. If it should arise, non-acceptance (or even non-tolerance) of stereotypical “gay” behavior or “fagginess” – as long as this is clearly associated with effeminate behavior or any sub-cultural manifestations reflecting contaminant behavior stemming from immersion in, association with or conscious or unconscious mirroring of such standards of acting (and by inference the accompanying set of values) as is being promulgated and promoted from and within what is normally labeled the “LGBT(Q) community”, and, as long as this non-acceptance is clearly delineated from homosexuality proper, homoeroticism and would-be male-on-male love (again, as rooted in the brotherly love archetype) per se, is quite acceptable, but such displays should not be overly “nasty” or aggressive, rather, they constitute and added attraction in as much as they go to show that the person(s) have a clear, sound conception of what is healthy and natural male behavior and traits as well as masculine values in contradistinction to contorted and morbid gender roles. Any expostulation or elaboration. however, on this by e.g. pointing out political agendas or delving into social commentary as such would diminish the viewing attraction of the video.
    – of course, if someone ever set out to and managed to produce an “after hour” (“after sex”) segment for a sex video this might be one of myriad topics that could be introduced. This of course has never been done for a video such as is described herein and would be an unprecedented novelty that could only very hardly be conceived to be produced in such a proficient manner as to constitute an integrated componet and an edded value to a video of such sublime character as this document would dictate
  18. No acting, no directing, no pre-planned progression. The events that occur should have an organice flow and feel conveyed to  the viewer. The more spontaneous (not to be confused with ‘erratic’), dynamic and absent of individual limiting random preferences, the better.
  19. No prejudicial hang-ups based on learned or perceived innate, aversions to contact between any parts of one’s own body and any parts of the other person’s body, Nor to contact with any body fluids.
    – exceptions to this include specifically transgressive practices which brings the sexual subject on a fetish-oriented trajectory distancing themselves from non-inititated persons, such as fisting or application of pain to enhance sensuous intensity.
  20. No paraphernalia, including all toys except fleshlights and other objects, manufactured of naturally existing or devised, with the same receptacle function as the fleshlight.
  21. No using external objects to stimulate sexual arousal or functioning. This includes watching porn or the use of chemicals specifically for the purpose of augmenting sexual performance. Using and being under the influence of of alcohol, cannabis or other recreational or entheogenic drugs or compounds may or may not be acceptable, although it must be acknowledged that individuals who habitually intoxicate themselves with alcohol or other psychoactive drugs are unlikely to possess many of the personal qualities outlined in this document.
  22. No reference, verbal or otherwise, to so-called “safe sex”. All parties believe themselves to be healthy and assume the same to be the case of their partner(s). It is taken as a given that such persons as are described in this document would not engage in deceptive behavior that could put at risk the healthy functioning of a friend.
    – no condoms
  23. Semen may upon ejaculation be ejected inside either the oral or anal orifices and if this occurs in a manner where ejecting fluid can be observed naturally by the camera this is considered to greatly enhance the viewing experience, however, no ostentatious displays should occur such as gaping to the camera to display deposited semen or focusing on the anal sphincter following the withdrawal, except immediately after to display seepage. If semen is deposited internally wither orally or anally, only organic (meaning naturally occurring) leakage in the course of continuing penetration or pulling out should take place, thus also no spitting out semen.
    – also, no lascivious displays nor, in most cases, extended scenes of smearing of semen
    – spill of semen on body parts is best removed by the tongue
    – semen leaking from the anus is problematic in that lapping it up invariably entails the ingesting of some autochtonous bowel content (see point 33)
    – sharing of semen via the mouths may or may not act to enhance the viewing experience
    – oral ejaculation should always occur inside the mouth in connection with sucking or thrusting, which may pause for the full duration of the emission, or it may not.
    – copious volume of semen leaking from the corner of the mouth or the anus during uninterrupted thrusting, especially if this suggests overflow, is a top rate added attraction.
    – similarly, pulling out and reinserting (more gently or forcibly thrusting) all the while continuously ejaculating, if done without appearing contrived, is a great added attraction.
    – semen should ideally be white, having a thick creamy texture and be copious.
  24. Natural shyness and timidity as long as it doesn’t act prohibitively, i.e. when it is transcended, in either participant, or particularly when it involves both parties, is a a top rate added attraction.
    – when first time fledgling experiences are captured sensitively, especially if the person seen to be letting himself go, to be lost in the moment and his partner and trustingly going with the flow of the energies, this is a great added enhancement.
  25. Exhibitionist action can be an added attraction which rapidly diminishes, however, if it becomes a habitual fetish.
  26. Close-ups of the scrotum and base of penis revealing ductile musculature contracting rhythmically during ejaculation is a great added attraction.
  27. Close-ups of penetration at either orifice is a great added attraction
    – such close-ups when usually occurring ordinarily last relatively shortly before another view is shown, the reason being a need to convey a progression of the sex play by artificial means. If such progression becomes obvious through other, natural and dynamic elements, such as described in this document, it would be easier to remain for a prolonged duration in such a close-up view. A prolonged close-up view which leads up to and includes the orgasm would be a significant enhanced attraction.
  28. Involuntary contraction of pelvic muscles which causes rhythmic thrusting is a top rate added attraction when these motions take on an urgency and “life of their own” forewarning of imminent orgasm.
    – similarly involuntary organic participation of the full body or many parts of the body during sex is also a great added attraction.
  29. In correspondence with the previous point, engrossed involvement of the breathing mechanism when occurring from an intrinsic, organic source rather than forced and mechanical, either for the purpose of augmenting the sexual experience of the (heavy) breather himself or to make an impression on others (e.g. the viewer), is a top rate added attraction. Such breathing would typically include many or all of the following features:
    – jerky breathing
    – trembling breath
    – pitched vocalizations revealing the intensity of tension or arousal, and also relative proximity to climax (which may also intermittently wane)
    – swallowing
    – long, sultry moans succeeded by shorter, rapidly escalating soft moaning
    – the abdominal skin surface moved by the underlying muscles, often in close correspondence with pelvic activity, will typically accompany these various breathing patterns.Audio and (close-up) video capturing these aspects of the unfolding sexual act leading towards, through and even manifesting post climax (i.e. relaxed deep, but diminishing breathing), greatly add to the quality of the sex video.
  30. A dedicated microphone recording the sound of penetrating thrusting, or if possible even other low-volume sounds of flesh moving on flesh, would be a great enhancing feature.
  31. Caressing the attractive physical features of the other with hands, lips or other parts of the face can be very tender in revealing the uninhibited affection, not only sexual attraction between boys. This may even involve the bits of the groin region, however, in this manner not conducted with the intention of initiating sexual play. If such caressing does trigger a sexual response this often evolves almost imperceptibly from the purely sensuous to the sexual phase. In most cases, nonetheless, foreplay would invariably be the intended frame of mind when recording such tendernesses between naked bodies (or at least one of the bodies would initially be naked)
  32. Urination can be a part of sex and may occur during any phase or ongoing action. Either both (all) parties will know beforehand that the other(s) are tolerant or accepting of sexual urination, or one party may indicate or suggest that such action could take place, in which case the other(s) would indicate their attitude. The cause for this particular wording is simply that if any of the parties were averse to sexual urination, such a refusal is unlikely to be part of a video being released for distribution.
    – urination may be initiated simply for the reason that one of the parties “needs to go”, and rather than pausing sex play as the needy person may have had in mind the other(s) suggest an alternative, experimental scenario
  33. If during anal intercourse the penetrating organ should happen to come in contact with with and become smeared with feces this needn’t necessarily be a cause for scrapping the shoot or editing this out of the video (see also point 10). A generally much needed defusing if the issue short of promoting sexual play focused on fecal matter could be attempted if all parties are free of all neurotic aversion to feces and instead deal with the issue in a practical manner which might also include humorous downplay. If during this process any fecal matter gets ingested, the point remains about defusing the situation and downplaying the would-be perceived grossness or outrageousness of the act and carrying on from there as if not something really terrible just happened, The incident may even be brought up again in banter during continued sexual play or afterwards, perhaps even with some form of kudos being exhanged conveying the expedient and adroit handling of the emergency.
  34. On pure sex economical principles no particular planning or preparation immediately preceding sexual congregation should be allowed as this would go radically counter to the principle of organic (natural, dynamic) living. This would then preclude administering an enema prior to anal intercourse. There would then have to be made a consideration and a subsequent choice of whether such an act would be advisable, or most likely too messy.Similarly the use of a lubricant to facilitate anal penetration must be precluded. Instead the parties (all people in fact) need to learn to move with the rhythms and energy flows of their own body as they interact in myriad ways with the energy environment in which it is immersed, which includes emotional, social and spiritual energies that can hardly be detected but which one can learn to move synchronous with through applied sex economy and less efficiently via other truly holistically oriented spiritual practices. There are glands around the anal orifice which secrete natural lubricating substances, and when lovers learn to obey these natural processes, the processes in turn will act harmoniously with social situations and make use of artificial (in that they are used completely independent of and ignoring these sensitive bodily functions which are very much subjected to the “use it or loose it” principle, i.e. if one learns to ignore the body’s many subtle processes that one could have entrained oneself to act in harmony with, these functions will start to becoming random and erratic, then very often cease altogether. The lubricant fluid emitted from the urethra at the slit at the tip of the penis similarly will assist in making anal intercourse feasible and enjoyable when respected and appreciated in the same manner as just discussed, or it will dry up very soon after the abundant years of adolescent sexual functioning.

Links

Ikke bare venstresida som sensurerer meninger

Mange er klar over at det i diskusjonsfora på venstresida slettes innlegg og kommentarer med hård hånd. Og det er ikke bare nettroll som utsettes for dette. Det handler rett og slett om at man ikke ønsker en debatt med «den andre siden». Man «skal ikke gå i dialog» med rasister og høyreekstremister, og terskelen er ofte meningsløst lav for å bli påført disse stemplene. Radikal Portal er ett nettsted der uakseptable meninger summarisk lukes bort og personene det gjelder også blokkeres fra videre kommentering. Facebookgruppa For Venstresida er et annet forum med minst like drakonisk praksis overfor utgruppa.

Folk som er skeptiske til eller motstandere av innvandringspolitikken eller tilsvarende overfor islam og sionisme har helt siden 2011 opplevd å bli slått i hartkorn med ABB ettersom et av hans hovedargumenter nettopp var at sensuren i massemediene og det offentlige samtalerom gjorde det umulig for folk med meninger som var negative til det politisk korrekte multikultur-dogmet å delta i debatten. Den intellektuelle eliten anså store deler av landets befolkning som brungrumsete og befant man seg på høyresida men ikke hadde tilknytning til de store politiske partiene så var man per definisjon høyreekstreme. Store deler av FrPs sympatisører utdefinerte man også slik.

Og med en slik problemforståelse fra de utdefinerte nasjonalister, patrioter, tradisjonalister, «gode nordmenn», islam-kritikere og innvandringsmotstandere skulle man vel tro at disse på sin side framviste sine verdier og demokratiske holdninger gjennom å sørge for at de i sine fora, på sine nettsteder, faktisk lot en reell og levende debatt finne sted.

Men dessverre viser det seg at man er ikke det spor bedre enn dem man kritiserer. De politiske meningene er forskjellige, men forholdet til åpen og redelig debatt og til å slippe til alle stemmer som ikke åpenbart kun er til stede for å skape uro, nei se den er visst like fremmed på høyresida som på den regressive venstresida.

Før jeg går videre vil jeg imidlertid peke ut to fora på venstresida som klart skiller seg ut ved at de ikke er redd for å slippe til folk med de meningene som resolutt lukes bort i andre venstrefora som jeg har gitt eksempel på over: For det første bloggen til Pål Steigan. Selv om kommentarer fra ytre høyre også der blir slettet , så gjøres det kun dersom ikke personen evner å holde seg til saken men forsøker å bruke kommentarfeltet til ren propaganda. Sånt er misbruk av et hvert demokratisk diskusjonsforum. Dernest vil jeg trekke fram Facebookgruppa Vi som bryr oss om avisa Klassekampen som opprinnelig ble startet av Trond Andresen og som ledes av et kollektiv på over 20 gruppeadministratorer. Her tror jeg Norges frieste og mest interessante samtaler om dagens politiske temaer finner sted, og betente temaer som islam og jødedom, innvandring og godhetskultur og politisk korrekthet diskuteres saklig og variert og et oppegående administratorkorps sørger for å holde debattene på sporet.  Bare for å nevne det, denne gruppa har 4.500 medlemmer.

Men så var det tilbake til høyresidas forhold til fri meningsutveksling. På Human Rights Service sine nettsider, rights.no opplevde jeg nettopp å få en kommentar til et innlegg av Hege Storhaug stanset av moderator. Dette er den aktuelle artikkelen, og man kan lese min kommentar om at jeg har blitt sensurert (den slapp i hvert fall igjennom…). Her er en skjermfangst av den sensurerte kommentaren:

untitled

(lenkene på bildet er denne YouTube-videoen og denne artikkelen på nettstedet frieord.no.)

Og dersom noen syns min metafor-bruk er for sterk så vil jeg poengtere at jeg bare tar utgangspunkt i Storhaugs egen metafor-bruk med tittelen på hennes bok Islam : Den 11. landeplage som henspiller, selvfølgelig på Arnulf Øverlands historiske tordentale, men altså essensielt på de ti landeplager som rammet Egypt i følge andre mosebok.

Israel og sionistiske agendaer skal man altså ikke diskutere eller sette i sammenheng med den trusselen man opplever fra islam. Der går grensen. Og det samme gjelder selvfølgelig Pegida som sågar stiller med israelske flagg under sine markeringer! Og det gjelder også andre innvandrings- og islamkritiske organisasjoner uten at jeg skal ta for meg disse her.

Det andre tilfellet jeg vil vise fram er i forhold til det islamkritiske nettestedet Gatestone Institute som søker å holde en nærmest akademisk profil, hvilket naturligvis i prinsippet også forplikter når det gjelder å åpne for saklige debatt-kommentarer. 19. mai publiserte de en artikkel med tittelen «Israel, Gaza and “Proportionality”» som jeg skrev en kommentar til. Det jeg skrev var følgende:

I’m abhorred at the insincerity and contorted application of ethics that this article puts forth.

Any reasonably informed and ethically conscious person following sound logical reasoning must be horrified at the institutionalized atrocities committed by “the only democracy in the Middle East“. Any Christian with a firm connection to the teachings and ethics of the Savior will bluntly reject any “eye for an eye, tooth for a tooth” moral practice, yet in the case of the Jewish people of Israel and its actions against the occupied Palestinians that doctrine is exacerbated by orders of magnitude.

Following the contorted and malevolent logic presented as common sense in this article, any escalation of devastating force can be justified as long as all resistance hasn’t yet been quelched. People who aren’t completely blinded by the contrived and incongruous Zionist narrative see this outright.

The state of Israel is built on lies and genocide. Propaganda is the main tool employed to put domestic and international audiences at peace, lulling them into an utterly untrue narrative of the history of the Jewish state, an apartheid state if ever there was one (to which not least the Mizrachi (or Arab) Jews which constitute nearly half its population can attest).

Honest scholars and cultural workers have consistently been suppressed and persecuted when attempting to point out how the propaganda machine functions or when documenting the reality behind all the ubiquitously disseminated lies, such as “the country was mostly uninhabited when the Jews settled there” (see the Wikipedia article “List of Arab towns and villages depopulated during the 1948 Palestinian exodus“). Only for a very brief period of the history of the state of Israel, mostly coinciding with the 1990s decade, sometimes labeled “the Post-Zionist moment”, were these courageous and truth-seeking academics and cultural workers allowed to express themselves freely and openly in Israeli society before the iron fist once more clamped down against truth and civil courage in challenging the Zionist narrative. For those who sincerely wish to educate themselves about all of this, Ilan Pappe’s 2014 book The Idea of Israel gives the full story.

Denne kommentaren ble ikke sluppet gjennom nåløyet. I tilfellet Gatestone blir sensuren ekstra grell når man sammenholder den med retningslinjene for kommentarer under artikkelen:

 Gatestone Institute greatly appreciates your comments. The editors reserve the right, however, not to publish comments containing: incitement to violence, profanity, or any broad-brush slurring of any race, ethnic group or religion. Gatestone also reserves the right to edit comments for length, clarity and grammar. All thoughtful suggestions and analyses will be gratefully considered. […]Gatestone regrets that, because of the increasingly great volume of traffic, we are not able to publish them all.

Mener de at det jeg skrev er «broad-brush slurring of any race, ethnic group or religion»? For det kan neppe være den siste setningen om begrenset plassmengde som var problemet ettersom artikkelen fremdeles står med null kommentarer.

Så her mener jeg konkret at de to organisasjonene Human Rigths Service og Gatestone Institute (som også har en svensk avlegger, så de skal utmerket godt klare å forholde seg til denne artikkelen på norsk) bør gå i seg selv og innse at dette ikke holder mål dersom de og deres støttespillere fortsatt skal kunne hevde med rimelig moralsk indignasjon at deres stemmer blir sensurert av de store massemedia og andre medieorganisasjoner som kontrolleres av venstresida.

 

Se også

  • «Wikipedia: Når konspirasjonsteoretikere får redigere et nettleksikon» – Artikkel på Document.no fra 2012 der HRS sin nåværende ansvarlige redaktør Nina Hjerpseth-Østlie går til angrep på meg som hun da mente bedrev sensur av henne. Den har muligens ikke særlig relevans for det som beskrives i herværende artikkel og er dessuten vanskelig å ta til seg, men jeg lenker til den likevel for dem som måtte ønske å ha kjennskap til den saken.

My YouTube comments are being censored

On several occasions I have experienced posting comments to YouTube videos where other people tell me they cannot see the comments I am referring to. Most recently this happened on the video Ukrainian General blows the lid on international zionists in Ukraine. To document my case I will post links to two zipped versions of the web page containing the video – one when I am logged in and another when I’m not. (You will need to unpack each zip file into a folder on your hard disk and then click the associated html file to view the saved page copy.)

What then becomes quote obvious is that the first comment in the “when I’m logged in” version, by me, is not present in the version of the page when I’m not logged in. No wonder people cannot see what I tell them time and time again is there. Because to them it isn’t!

tatt

Add to this two comments that I have written have apparently been deleted since I cannot see them in either version of this YouTube page. They were posted in the thread started by me which begins: “I remember investigating this guy when…” The first one was a duplicate of the long posting where I start by providing the link to another copy of this video on YouTube originally posted in 2014 which is only visible in the logged-in version of the page.

I also have saved the two different versions of another YouTube page where my comment was only showing to me when I am logged in to my YouTube account, but I’ll post this page now without that which I’ll add to this page at a later date.

Wilhelm Reich – Dune mentat, comparison

I seek questions that form the best images

Doing this, you never thought of yourself as clever, that you had the formula to provide the solution. You remained as responsive to new questions as you did to new patterns.Testing, re-testing, shaping and re-shaping. A constant process, never stopping, never satisfied. It was your own private pavane, similar to that of other Mentats but it carried always your own unique posture and  steps.

– Frank Herbert, Chapter House Dune, p. 74, New English Library, London (1985)

Then consider this:

Theologian Robert S. Corrington emphasizes Reich’s unusual thinking power in his 2003 Reich biography. He considers Reich to have had an almost unparalleled ability to synthesize knowledge from vastly diverging fields “simultaneously maintaining several seemingly incompatible conceptual horizons in one expanding categorial and phenomenological space, while also making continual reconstruction and reconfigurations that correspond to an expanding phenomenal data field.”[1]. Corrington asserts that while Freud at best could work out one or two categorial horizons simultaneously, “Reich […] could hold a number of horizons in his mind while reshaping each one under the creative pressure of the others, […]producing a rich skein from the game strategies of (1) transformed psychoanalysis, (2) cultural anthropology, (3) economics, (4) bioenergetics, (5) psychopathology, (6) sociology, and (7) ethics.[

Global ban from Wikimedia Foundation sites and events

email received today 7:02 AM

Dear Mr. Johansen (User:Meco),

This communication is to notify you that the Wikimedia Foundation (WMF) has globally banned you from Wikimedia Foundation websites and platforms (including but not limited to any site listed at www.wikimedia.org, mailing lists hosted by WMF, WMF Labs, and the Wikimedia blog) as well as any in-person events sponsored or funded by the WMF. You accordingly may not participate in, edit, contribute, or otherwise modify any content on those sites, platforms, or lists without permission. This ban is placed against you, not against a particular username.  It applies to any alternate accounts that you may control and any accounts you may create in the future. Furthermore, you may not participate as an anonymous user (“as an IP user”).

We are taking this action because of a concern for the safety of our users and the integrity of the projects based upon a history of legal concerns as well as violations of our Terms of Use.This action is permanent and non-appealable.

Sincerely,

James Alexander
Community Advocacy
Wikimedia Foundation

possibly not in response to the following email which I attempted to post to the mailing list wikimedia-l@lists.wikimedia.org March 22nd but which did not make it past moderation:

UPDATE MARCH 31, 2015

  • A very interesting discussion finally got underway at Wikimedia Commons. It’s the same discussion thread as I have linked to above only subsequent to that version of the page: link
  • Also, the link in other documents to my 2000-2001 criminal trial has now been restored, and the image which I had uploaded to Wikimedia Commons can be inspected on page 184 of that document. Apparently, someone logged into my Scribd account on March 23 and deleted that document only (out of more than 300 of my uploads there). Scribd Support has now restored the pdf file. The file was repeatedly deleted at Scribd. Finally, I received a response from the person who has written their terms of use letting me know that Scribd had in fact deleted the file as it involved minors. I asked where in their terms this is mentioned, repeatedly, but got no answer. He also claimed that they had notified me of this. I have not received any such notification. I also wonder why Scribd initially responded that the file had been deleted by myself.

Moralsk panikk på Ljan/Nordstrand

Moralsk panikk – […] Begrepet er senere tatt opp i vanlig språkbruk som en mer allmenn betegnelse på en panikkartet reaksjon i offentligheten når en gruppe eller et fenomen fokuseres som trussel mot den alminnelige moral. For at en slik gruppereaksjon skal kunne karakteriseres som moralsk panikk, forutsettes det at den er ugrunnet eller overdrevet. (Wikipedia)

På midten av 1990-tallet hadde jeg en database på internett. På den var det en periode barneporno. Informasjonen om dette delte jeg uoppfordret på nettstedet Xiandos i januar 2007 (lenke). Her hadde John Færseth tydeligvis lest det og i en forumdiskusjon på det daværende nettstedet Conspiracy Central i mars 2008 spurte han (brukernavn njegosh) om jeg (brukernavn meco) kunne fortelle om dette. Her er det jeg skrev den gangen:

As I said, I’ll be happy to give the best answers that I can. This is obviously something that has had a big impact on me and my subsequent development. And on the other hand it didn’t arise out of nothing. A short version is that ever since I attained puberty I was attracted to and sexually aroused by the sight/thought of boys (pubescent, not prepubescent). So, with the money I got for my 13th birthday I ran downtown and bought myself a Super 8 mm film projector and two 10 min flics, one with two boys, 14 and 15 years old, and one with a boy, about the same age, who as a boy scout knocks on the door of an older woman (in order to sell something or rather) who subsequently seduces him. After this I continued to be a high-volume consumer of gay pornography with a preferance for pubescent boys. Before the Internet started up and I got on it (in early 1994), I had never before encountered child pornography. It did not take long before I discovered the gay porn channels on IRC with names such as #gayteengifs. I purchased a 28k8 leased line around 1995-96 to enable me to remain online 24/7. So I started to collect erotic and pornographic photos of boys, still no prepubescent. As I gradually became aware that there was a pedophiliac presence on the net, I looked this up out of curiosity and genuine interest for what this was all about. It was subsequent to this that I began accepting a few images that went below. agewise, what I had previously received. Due to the illicit nature of this trade and the high level of paranoia in the men who had a particular interest in this, I closed off a part of my then FTP site for such trade, giving out separate access to people who were particularly interested in exchanging either nude photos of prepubescent boys (aroused or not), photos showing such young boys engaged sexually with each other, or pictures of adult men having sex with these young boys, this particular genre goes by the name of “intergen” (meaning intergenerational ).With regards to the legal pictures, they were of the same kind that I presented openly in image galleries on my personal home page, which I believe had 800,000 visitors as early as 1995. I did charge money for access to my “legal” connection from people who weren’t trading (remember that this all started as a trader-collector activity on IRC using the DCC protocol), I believe $25 for six months access (I don’t remember exactly). My gains from this approximately covered my expenses for the leased line, that’s how I justified to myself taking that money. And since all the people who ever had access to the youngest pictures were already into this activity of exchanging (or trading, as the term was, it was a fully reciprocal process) them, pay was never considered. Besides, I was quite consciouss that there were ethical considerations involved, not to mention criminal, so I did not want to provide access to this material to people that were not already into this.All my child pornographic images were hidden on my hard drive by an encryption protocol which in some respects is similar to PGP, which was called SFS- Secure File System. So, when I was arrested in November 1998 and all my computers impounded, the police were never able to find this material. The reason for my arrest was somewhat unrelated to this. It involved a burnt CD which contained heterosexual porn which some teenage boys who had been in my apartment asserted that they had received from me. That CD was an anomaly as I had never cared for naked women or girls. It had been left (forgotten maybe) by a teenage boy whom I had become acquainted with, and when some other teenage boys (a little yonger, around 14) were in my home, they discovered it and asked if they could borrow it. Not giving that matter much thought I said fine. I was convicted in the lower courts for having made illegal pornography available to minors, however, when the case was appealed, I was acquitted as it became unclear whether the CD presented in court was the same which I had had in my apartment (and which I had barely glanced at).So, consequently, my entusiasm for Internet pornography waned rapidly. In fact, I experienced what can probably best be described as pornography exhaustion. Having abused my eroticism with audiovisual voyerism through pornography for my entire adult life, I experienced a spiritual dearth where my life had become very bland, I hadn’t had any dreams for years, and I was completely deprived of the ability to make visualizations in my mind. And, I lost my sexual drive to a significant, and to me alarming, degree. In fact, I went to see a sexologist. He in turn prescribed psychotherapy, and for a few years I regularly went to see a shrink to try and untangle my life and gain some sort of purpose and direction and, meaning. Probably an important factor for the big changes that were then to take place in my life also was my having begun to experiment with cannabis in 1997, at the age of 33. Through 2003 I did a lot of this drug. In the meanwhile I also tried out ecstacy and amphetamine, and I discovered House music.

This is as compact as I am able to present this matter to relay the minimum of context and meaning with regards to your inquiry. The laptop, my last computer, was stolen/disappeared from my possession from a notorious conspiracy/ex-hippie hangout in Oslo in early 2003. That place, Hjelmsgate 3, was, and I’m sure still is, seriously infested with intel agents, and certainly should warrant much more attention than it so far has received. Now, I still don’t understand how this has any bearing on what is being discussed here. I still think njegosh has to connect some dots. Otherwise, I’ll await any follow-up questions.

Jeg registrerte meg på Facebook i 2007 men begynte ikke å bruke nettstedet aktivt før i 2009. Tidlig la jeg inn en infotekst om meg selv som inneholdt kort informasjon om dette med barnepornoen og med lenke til forumdiskusjonen og teksten som er sitert over.

Så hurtigspoler vi til august 2012.

Etter å ha bodd i over seks år som husvill på ulike kommunale botiltak (hospitser, etc.) ble jeg av sosialkontoret tilbudt bolig på Ljan, lengst sør i bydel Nordstrand. I de første månedene i egen leilighet gikk jeg masse turer rundt omkring i nabolaget og omkringliggende områder. På en av disse turene kom jeg forbi Hallager fotballbane på Ljan. Der var det en fotballkamp på gang, og jeg fikk lyst til å ta en titt. I en alder av 48 år hadde jeg inntil da ikke vært fotballinteressert, selv om jeg de siste årene jeg bodde på kommunens Fredensborg Bosenter hadde sett, til dels med interesse, på en del fotballkamper når det var det som ble vist på TV. Men inntil turen forbi Hallager hadde min interesse for fotball altså vært passiv og minimal.

Det var tretten år gamle gutter som spilte mot hverandre og ett av lagene var Nordstrand. Jeg så kampen og ruslet hjem etterpå. Ettersom jeg verken har TV eller internett hjemme ble det til at jeg fant veien til Hallager og også til «Niffen» (Nordstrand kunstgress) for å se flere kamper, og underveis ble jeg også flinkere til å lete fram på nettet når det skulle være kamper. Til å begynne med så jeg mest de yngste årsklassene av gutter som spiller 11er-fotball (altså fra 13 år). Jeg fikk også med meg et cup-arrangement for disse årsklassene (eller kanskje enda litt yngre) en helg på Hallager. Men det var ikke noe system i min fotballtitting ennå, og sesongen tok snart slutt. Da tok jeg fotballpause, og jeg hadde da ingen forestilling om at jeg skulle utvikle fotballinteressen ytterligere seinere. Men så tok vinteren slutt.

Jeg oppdaget Norges Fotballforbunds nettsted fotball.no, og der fant jeg ut at man kunne lete fram informasjon om hvilke kamper den enkelte klubb har hver dag eller til og med alle kamper som blir spilt i Oslo en enkelt dag.

Jeg bestemte meg for å gå og se Nordstrands G16-lag (gutter 16 år) som skulle spille sin første kamp i interkretsserien 2. april (2013) borte mot Lillestrøm. Den kampen var ingen stor opplevelse. Kaldt var det også. Jeg fortsatte imidlertid å følge dette laget (G16 eller G97) i serien. Jeg oppdaget ganske raskt at interkrets er elite. Det er en egen liga bestående av lag fra Oslo, Akershus og Østfold fotballkretser, der de beste lagene i kretsenes 1. divisjon kvalifiserer for å være med. Jeg møtte opp på seriekamper, både hjemmekamper og bortekamper, og jeg var også med og så på at laget havnet sist i helge-cupen Altea Cup som Vålerenga arrangerte på vårparten. Men jeg skjønte allerede da at det var ikke en representativ prestasjon for dette laget. For selv om mine forhåndskunnskaper om fotball var magre så skjønte jeg når jeg så disse gutta kjempe mot andre lag at her var det mange svært dyktige spillere.

I slutten av juni var det slutt på vårsesongen, og jeg regnet med at nå ble det noen måneders pause i fotballen for min del (selv om jeg hadde tenkt meg på Norway Cup på slutten av sommerferien – for første gang). Men ved hjelp av kampoversiktene på fotball.no fant jeg ut at de spilles jo faktisk fotball omtrent hele sommerferien! Selv midt i juli er det mulig å finne fotballkamper ihvertfall et par ganger i uka – dersom man bare er villig til å røre litt på seg. Så da dro jeg til Eidsvoll, Skedsmo, Moss og Drammen og en mengde steder ikke fullt så langt unna for å sveipe med meg det som det var mulig å få med seg. Sommer, sol og fotball! En flott sommer! Norway Cup som varer en uke fra slutten av juli til begynnelsen av august var også en veldig artig opplevelse. Jeg fulgte kampprogrammet og prøvde å få med meg så mange Nordstrands-kamper hver dag som mulig. Det var spesielt spennende å følge G97-laget her, og de gjorde det godt, men da det kom til de høyere delfinalene og de utenlandske superlagene fra blant annet Uganda og Mexico gjorde seg gjeldende var det imidlertid stopp.

Men jeg skal gjøre historien om G16/G97-laget kort. Dette laget, forbilledlig trent og ledet av den gamle Nordstrand-legenden Jan Petter Nyhus og Monica Toften (også mor til en av spillerne på laget) endte sesongen med at dette laget ble interkretsmestere, og i tillegg vant de kretsmesterskapet, OBOS Cup. Jeg følte meg virkelig privilegert som nokså tilfeldig hadde kommet til å følge akkurat dette laget som det første lag jeg har fulgt noensinne! Trener Nyhus i løpet av sesongen framsto for meg som tydelig avmagret og syk, og først så var jeg ikke sikker på om det faktisk var ham. Men så fikk jeg vite at han var kreftsyk. Bare noen måneder etter at han hadde blitt interkretsmester og vunnet OBOS Cup sammen med laget, og bare en drøy uke etter at Nordstrand IF hadde tildelt ham æresmedlemskap, døde han. Det ga prestasjonene til laget som jeg hadde vært vitne til under hans ledelse en enda videre dimensjon.

Men i løpet av 2013-sesongen oppdaget jeg naturligvis også Nordstrands A-lag, og det ble også min inngangsport til seniorfotball. Dette laget trenes av rogalendingen (jeg tror ikke jeg bommer på dialekten) Per Inge Jacobsen, og hadde akkurat dumpet ned fra 3. til 4. divisjon da jeg begynte å følge dem (men det var jeg ikke klar over før det var gått en stund). Også dette var gøy. Her var det flere spillere jeg merket meg (og lot meg imponere av), først og fremst altmuligspilleren og storscoreren Trond Ingebretsen (med den største brystkassen jeg vet om…) og Petter Nyhus, sønn av G97-treneren, og som dette året spilte både på junior og A-laget.

Så er vi kommet til vinteren 2013/2014, A-laget klarte ikke målet om opprykk til 3. divisjon, så det målet består for inneværende sesong. Det ble, ikke overraskende, ingen lang fotballpause denne vinteren. Nordstrand skal spille futsal, altså en slags innefotball hele vinteren, og jeg får med meg det meste, ofte som eneste tilskuer… Futsal kan vel kanskje kalles fotballens «metadon», noe til å holde de verste abstinensene på armlengdes avstand 😉 Det er ikke like morsomt å se på som vanlig fotball, blant annet har jeg til gode å forstå at folk kan velge å engasjere seg i håndball ene og alene fordi hele sporten foregår innendørs. Det at fotball spilles utendørs – i all slags vær – er jo noe av det fineste med fotballopplevelsen. Nordstrand spiller også en såkalt vintercup i ordentlig fotball, men innendørs, en uoffisiell cup, og de kommer på sølvplass. Også her får jeg med meg nesten alle kampene.

Men er det ikke noe som heter treningskamper? Jeg har aldri sett noen treningskamper, men det forekommer meg at i den lange perioden mellom avslutningen av høstsesongen og premiere på ny årssesong så burde det da være mulig å få spilt litt fotball. Jeg foreslår på siden til Nordstrands A-lag i midten av desember at det må da være mulig å få til litt fotballspilling selv om det er vinter! Litt over to timer tar det så annonserer A-laget oppsettet for vinterens treningskamper. Det var nok et lite sammentreff akkurat det 😉

Jeg har organisert masse opp gjennom årene, og her på Facebook har jeg opprettet en haug med sider og grupper. Når jeg oppdager at det ikke fins noe brukbart forum for Oslofotballen, så oppretter jeg gruppa Oslofotballen 1. februar, samtidig som jeg klikker «liker» på alt jeg kan finne av fotballklubber i Oslo Fotballkrets, og dermed er det klart for også treningskamper en masse. Midten av februar og fotballkamper nesten hver dag, ihvertfall mange ganger i uka. Så kjekt! Det er ofte ikke så mange andre tilskuere på disse kampene, hva nå det kan komme av…

Fotballsesongen 2014 starter, som fjorårets, med interkrets. Både G16 som jeg fulgte i fjor men også G19 (junior) har egne slike eliteserier. Jeg er jo godt i gang med fotballåret allerede, og vi skriver torsdag 20. mars når jeg stiller meg opp langs kunstgresset på Lusetjern for å se andre runde av G19 Interkrets mellom Holmlia og Sarpsborg 08.

Moralsk panikk

Nå begynner det. Kampen begynner som vanlig klokka 18.45. I pausen skjer det noe. To menn kommer bort til meg. De er fra politiet (sivil) og vil gjerne ha noen ord med meg, kan vi gå litt i bakgrunnen og ta en prat? Joda, klart det.

De forteller meg at det har oppstått en «situasjon» i nærmiljøet på Ljan. Nærmere bestemt blant en del foreldre med barn på Ljan barneskole spesifiserer den ene av mennene. Skolen har kontaktet politiet på Manglerud fordi man har sett ting på min Facebookside som er til stor bekymring. Politimennene klargjør at de gjerne kunne tenke seg at jeg fortalte litt om bakgrunnen for det som står på Facebookprofilen min. Jeg spør om de ikke har lest informasjonen, men jeg får ikke noe klart svar. De vil gjerne at jeg forteller med egne ord. Helt greit. De er forekommende og høflige og siden jeg jo har lagt dette ut slik at alle kan lese det så kan jeg godt klargjøre, med egne ord, når jeg får en skikkelig henvendelse. Så jeg forteller om min bakgrunn, det som står på engelsk i sitatet øverst på denne siden, om min bakgrunn som leder i Hedningsamfunnet, om hvordan det har seg at jeg plutselig har blitt så interessert i fotball, nå nylig fylt 50 år. Hvordan er det med min interesse for gutter? Unge gutter? Driver jeg med noe som de bør bekymre seg over?

Driver jeg med noe som politiet og foreldrene til gutter som spiller fotball i Nordstrand Idrettsforening har grunn til å bekymre seg over? Det er jo et godt spørsmål. Ikke urimelig. Med min bakgrunn. Selv om det er over 15 år siden driften av en fildatabase som blant annet inneholdt barneporno opphørte. 11 år etter at maskinen filene befant seg på forsvant ut av bildet.

Svaret? Klart man skal bekymre seg! I en verden der forståelsen av menneskets seksualitet er så til de grader rudimentær som det den er, i 2014, der seksualitet er noe fryktelig vanskelig som bare eksperter synes å kunne si noe vettugt om, noe som blir fortiet og holdt hemmelig, som skaper moralsk panikk fordi man ikke evner å forholde seg til det på et saklig nivå, fordi man ikke kan snakke om det, heller ringe politiet og få dem til å «ta seg av» saken. Da har man all mulig grunn til å bekymre seg, syns jeg. Bekymre seg for meg?

Jeg har brukt et helt voksenliv på å komme under fund med seksualitetens vesen, betydning, mekanikk, fysikk og psykologi. Javisst har jeg beveget meg langt ut i urent farvann. Og i perioder har jeg helt klart latt underlivets impulser styre adferdsvalg og handlinger. Helt til det sa stopp. Både sosialt, psykologisk og dessuten fysiologisk. Som man kan lese i den engelske teksten over. Men så er det for en del mennesker slik at de plutselig, gjerne midt i livet, får en oppvåkning, en åndelig oppvåkning. Som kan være av religiøs art. Plutselig er ikke livet det samme lenger. Man ser alt i et større perspektiv. Da jeg gjennom møtet mellom ekstasekultur (housemusikk, ecstasy), bevissthetsutvidende stoffer og traumatiske livsopplevelser fant en radikal reorientering av livet, falt en masse biter på plass som tidligere enten hadde vært meg helt ukjente eller bare svevet rundt uten struktur eller klare former jeg kunne gripe fatt i. Jeg forsto at virkeligheten har struktur. Integrert, enhetlig struktur. At denne er både enkel og fryktelig komplisert. At selv om man har «våknet opp» og kan se at de menneskene man har levd rundt hele livet, mentalt og åndelig befinner seg i sterkt innskrenkede, lukkede systemer, da har man selv bare akkurat påbegynt en lang reise i selvutvikling og integrering mot en virkelighet der alt henger sammen, og der man selv er en integrert del av dette store, store.

Min oldefar het Ola Raknes Han oppdaget, dels på egenhånd, dels gjennom arbeidet sammen med Wilhelm Reich, mange viktige brikker av det jeg nettopp har skrevet litt om. Han lærte å forstå hvordan mennesket fungerer på egne premisser, når man fjerner tvangen og oppdragelsen og i stedet lar barn utvikle seg utfra egne impulser og forutsetninger. La dem få oppdage seg selv og verden og selv finne sin plass i verden, heller enn å bli presset med tvang og bestikkelser inn i roller og karakterstrukturer som handler om hva familie, skole, arbeidsgiver; et sykt samfunn på kollisjonskurs med naturen – også menneskenaturen – vil at de skal være og gjøre. Wilhelm Reich oppdaget at selve livskraften og seksualkraften er to sider av samme sak. På den bakgrunn utviklet han seksualøkonomien. Dette forsto Ola bedre enn de aller, aller fleste, også av mange som regner seg som Reich-tilhengere. Han skrev blant annet den boka (som ikke er utgitt på norsk!) som av mange regnes som den tydeligste og klareste innføring i Reichs oppdagelser og hvilke perspektiver dette gir for ulike områder av samfunnslivet. Dette har jeg tatt tak i og jeg regner med som seksualøkonom om så ingen andre finner å ville titulere seg med den betegnelsen.

Seksualøkonomi handler om å få kroppen til å fungere som den skal, som et selvregulerende  (kybernetisk) system. Det som var en terapeutisk praksis for min oldefar, og er det fremdels for kroppspsykoterapeuter i reichiansk tradisjon, der pasienter tas i mot og behandles med grep og berøringer for å løse opp knuter – forsnevringer og blokkeringer – i kroppens energikretsløp («muskelpanseret»), det har jeg utviklet til en personlig praksis, et vedvarende og kontinuerlig arbeid med egen kropp der energimønstre som stases opp i forskjellige situasjoner jevnlig jobbes ut gjennom muskelbevegelser som helt styres av kroppen selv, der jeg med min bevissthet og vilje bare er passiv observatør. Et arbeid som tar meg mange timer hvert døgn, i all hovedsak i forbindelse med at jeg ligger i senga før jeg sovner, i løpet av ulike våkenperioder under natta, og etter at jeg våkner og fram til jeg står opp når jeg merker at kroppen gir «klarsignal» til at den er ferdig med sitt arbeid. Og dette arbeidet inkluderer også tanker og følelser. Også i drømme forstår jeg at dette arbeidet pågår. De drømmene jeg har hatt de siste ti årene har vært av et fullstendig annet kaliber enn dem jeg hadde før – og store deler av mitt voksenliv, slik jeg nevner i den engelske teksten, og utvilsomt nøye sammenhengende med overforbruk av porno, har jeg dessuten ikke hatt drømmer i det hele tatt som jeg er bevisst å ha hatt når jeg våkner. For dem som vet hva den sjamanistiske prosessen er vil det være enkelt å se at dette funksjonelt handler om det samme.

Jeg prater med de to politifolkene på Holmlia (Lusetjern er Holmlias kunstgressbane) i nærmere tre kvarter, etter hvert kommer det også en kvinne til, men hun deltar ikke i samtalen, bare observerer (hun tar heller ikke av seg hanskene når hun håndhilser). På oppfordring gir jeg uttrykk for min reaksjon på det formidlede budskap. Jeg sier at jeg har forståelse for at folk er bekymret, men det fins konstruktive og mindre konstruktive måter å gå videre fra fra det at man «er bekymret», og at det må være opptil dem som nå tydeligvis er i et slags kollektivt opprør – politimennene gir tydelig forståelse av at stemningen blant foreldrene og skolemiljøet er svært opphisset – hvordan de velger å håndtere dette «problemet», situasjonen. Det forekommer meg at å ringe politiet verken er særlig kreativt eller konstruktivt, og at dersom de det gjelder ikke selv er villige til å eksponere seg for «problemet» så kan fortsettelsen på denne affæren etter hvert bli ganske pinlig for dem som stadig skyver andre foran seg for å ordne opp for seg. Vi avslutter etter hvert. Den yngste av de to politimennene er fra Mjøndalen, og jeg får lære det jeg ikke visste, at de har brune (fotball)drakter. Da jeg var liten var brun favorittfargen min, melkesjokoladebrun. Og turkis (jeg skriver dette her, det var ikke noe jeg nevnte for de to politifolkene). Når vi avslutter vil de gjerne avtale at de kan møte meg igjen til uka, for jeg er etterlyst fordi det skal forkynnes et forelegg til meg. Jeg forteller at jeg stort sett sitter og arbeider på Nasjonalbiblioteket og at de bare kan ta turen innom den digitale lesesalen der, eller de kan kontakte meg på epost eller Facebook først om de ønsker det.

Fredag uken etter dukker de to opp, igjen i sivil, på Nasjonalbiblioteket, og jeg får overlevert papirene – 6000,- i bot for å ha nektet å oppgi personalia til politiet i forbindelse med at jeg ble stoppet i billettkontroll på 30-bussen. To andre ganger de siste par årene har jeg tilsvarende nektet å oppgi den informasjonen politiet avkrever meg. Grunnen til at jeg ikke etterkom disse kravene kan du lese her. Jeg har siden revurdert akkurat prinsippet om ikke å ville avgi personalia når politi eller kollektiv-kontrollører ber om det. Jeg lever etter prinsipper som jeg konstant vurderer og revurderer. Noen ganger finner jeg ut etter en stund at det er ikke så nøye likevel i forhold til akkurat den eller den tingen.

Etter at jeg får overlevert forelegget, som jeg riktignok ikke er villig til å skrive, ikke bare at jeg ikke vedtar det, men å skrive under i det hele tatt (for jeg erkjenner ikke at dette er noe jeg rettmessig skal måtte forholde meg til, prinsipielt sett), tar de opp saken med min fotballinteresse og bekymring i nærmiljøet. «Saken har eskalert» sier den ene. De har nå fått i oppdrag å formidle til meg at jeg er uønsket på Nordstrand og Hallager kunstgressbaner av Nordstrand idrettsforening. Jeg ymter at det kanskje ikke er noe klubben har råderett over, hvem som kommer og er tilskuere. Jeg får ikke noen klar kommentar til det. Uansett, de har formidlet det de kom for å si. Hvordan jeg forholder meg til det får være opp til meg.

Så går det et par måneder.

Det er midten av mai. Jeg går og ser fotball som vanlig, rundt omkring, også på Nordstrand (Hallager har jeg bare vært på da A-laget møtte Vålerenga i NM 24. april). Stort sett er det seniorfotball jeg ser. og junior der Nordstrand spiller i 1. divisjon, og interkretskamper, der er Nordstrand ikke med. Ikke før til neste år…

I det jeg kommer opp til porten i gjerdet inn til det indre baneområdet kommer en mann mot meg meg målbevisste skritt. Han presenterer seg som Robert Hagen, styreleder i Nordstrand IF. Jeg har ikke møtt ham tidligere og kjenner ham ikke igjen. Han spør retorisk om jeg ikke har hatt samtale med politiet og blitt informert om at jeg er uønsket her. «Du er uønsket her! Det er folk som har sett hva du har på Facebooksiden din og vi ønsker ikke at våre barn skal bli eksponert for det.» Jeg begynner å spørre med hvilken hjemmel de vil nekte meg adgang, men jeg blir avbrutt: «Forstå det: du er uønsket. Uønsket! Du kan se A-laget spille, utover det er du ikke ønsket her.» Jeg passerer ham, stiller opp langs sidelinja og ser fotballkamp. Robert Hagen gjør ikke mer vesen av seg der og da.

Jeg fortsetter å se fotball, også på Nordstrand kunstgress, også ungdomskamper. Jeg ser èn kamp på Hallager, men det er senior, B-laget.

Intermesso

Gårsdagen. Tirsdag 3. juni 2014. Nordstrands A-lag skal spille sin kanskje viktigste kamp denne sesongen. Kampen begynner klokka 18.30. Nordstrand ligger på 3. plass på tabellen, ett poeng bak ledende Grei som kommer fra Apalløkka/Rødvedt/Ammerud. Junior har nettopp hatt et bittert tap mot Grei borte på Greibanen. Også her, i 1. divisjon junior,  er konstellasjonen: Grei på topp, Nordstrand på tredjeplass.

Det er strålende vær, deilig! På Niffen er hele (det lille) tribuneanlegget fyllt opp av unger. Jeg gjetter det er årsklassene 2007/2008 som skal introduseres for klubbens stolthet.

Kampen begynner bra. Nordstrand lager to mål. Ungene heier taktfast flere ganger. Koselig. Artig! Pauseresultatet er 2–0. Utmerket!

Så er det pause. Styreleder Hagen står med ett ved siden av meg: «Du er uønsket her!»

–  «Det har du sagt allerede. Som du ser så gir jeg blaffen i det. Dersom du ikke har noe nytt utspill er dette bare ren trakassering!»

– «Jeg kommer til å fortsette til du forsvinner. Du kommer til å knekke!»

Så forsvinner han bortover og plasserer seg blant noen andre som står langs sidelinja et stykke unna.

Jeg tar et par minutter og summer meg. Skal jeg la dette passere og overlate til Robert Hagen å demonstrere hvor langt han er villig til å gå, eventuelt at de forsøker på noe annet, eller gir seg?

Men jeg merker at jeg skal svare. Jeg har vurdert, og jeg skal gi tilsvar, her og nå. Jeg går raskt bort til der Hagen står i samtale med en av trenerne for ett av guttelagene langs kanten av kunstgresset.

– «Med det du gjør nå oppnår du nøyaktig det motsatte av det du sa om at dere ikke ønsket at ungene skal eksponeres for hvem jeg er og hva som står på min Facebookprofil. Jeg har sett på kamper her i to år og jeg har ikke oppfattet noe som tyder på at mitt nærvær har blitt spesielt lagt merke til på noen forstyrrende måte. Med den kampanjen du har valgt å sette i gang nå kommer garantert alle innen i morgen til å ha blitt veldig klar over nettopp det du ikke vil de skal bli kjent med.» Jeg merker at jeg er relativt rolig. Ingen puls som banker. Ingen kort pust som snapper av ordene.

Styreleder Hagen svarer meg med stenansikt. Høyt og tydelig.

– «Du har solgt bilder av smågutter som blir voldtatt av voksne mannfolk! Foreldrene her vil ikke ha en pedofil som står og glor på ungene sine!  Han sier også noe om at han aldri gir seg – at han alltid vinner. «FLØTT DEG!»

Jeg blir stående og se på ham. Det er 30-40 cm mellom oss.

– «Flytt deg selv dersom du ikke vil stå ved siden av meg.» Uten aggresjon.

Han blir stående litt.

Så henvender han seg til sin sidemann, «Jeg må bare få fjernet litt ugress.» Han går bak meg. Jeg skimter at han tar en telefon.

2. omgang begynner. Jeg befinner meg ved siden av Robert Hagen. Jeg har knapt flyttet på meg. Jeg pleier som regel å flytte meg til motstanderens banehalvdel (for det er jo der Nordstrand skal score), og nå står jeg der jeg uansett ville ha plassert meg på dette tidspunktet. Det er nokså fullt langs sidelinja også. Etter ti minutter har Grei scoret to ganger og utlignet. Kjedelig!

Så kommer politiet. Tre stykker i uniform. «Vi har kontroll på personen» melder den ene over radioen sin. Jeg lurer på hva Robert Hagen har sagt i sin formentlige samtale til politiet. En av dem trekker på seg hanskene. Høflig men bestemt ber de meg om å bli med «litt bort», vil ikke si hva det gjelder. Nei, det kan ikke vente til kampen er ferdig. Jeg går baklengs mot utgangen der den store porten mot Freidigveien står åpen, slik at jeg kan se mest mulig av det som foregår på banen.

Borte ved politibilen, en maje, informerer de om at jeg er etterlyst «over hele Norge» (det høres jo dramatisk ut, men jeg tviler sterkt på at det fins etterlysninger av mer lokal karakter). Og den alvorlige saken er? Jeg skal forkynnes et forelegg. Hva?? Og dette måtte skje akkurat nå, her, midt under en fotballkamp? «Sånn er systemet.»

Vel, så påfallende det hele enn framstår for meg har det ingen hensikt å protestere, så jeg setter meg greit bak i maja etter akkurat å ha notert at Grei scoret enda en gang og Nordstrand nå ligger under. Vi kjører til Politihuset. Og så viser det seg, «lo and behold!» som de sier annetsteds, at det er nøyaktig DEN SAMME stevningen som jeg mottok i mars! Vel, det er jo bare å bli ferdig med det. Det tar litt tid, men så får de hentet papirene. Den ene av mennene, en andreårs-student, virker opprådd, på grensen til aggressiv når jeg igjen nekter å underskrive på at jeg har mottatt forelegget eller krysse av for om jeg vedtar eller ikke vedtar. Den andre tar over, og sier at de selvfølgelig ikke kan tvinge meg til det. Men de skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan skrive under. Greit, så skjønner de det ikke. Så er vi ferdig og går ut i bakgården. Men det kommer kontrabeskjed. Det er visst noe mer. Jeg har bange anelser, men dette får gå sin egen gang og jeg får ta det som det kommer. Juristen har bestemt at saken skal «hurtigberammes». Jeg har aldri hørt det ordet før, men jeg skjønner jo hva det betyr. Jeg får ikke gå før de har gitt meg dato for rettssak. Det blir litt oppstyr i arrestmottaket når vi toger inn der. «Hva skal vi gjøre med ham? Hvilken hjemmel skal vi sette ham inn på? Dere skjønner vel selv hvor dumt det blir å sette ham på celle bare for å vente på de papirene. Nei, dere får holde på ham selv.» Småartig samtale det her, men jeg kunne heller tenkt meg å se ferdig fotballkampen.

De finner et rom med et par pc-er og vi setter oss til der. Ti minutter går sånn cirka. Så kommer to damer i sivil fra krimvakta. De informerer om saksgangen videre. Så er det noen flere papirer de må gjøre istand. Vi venter ti minutter til. De kommer tilbake. I motsetning til tidligere skriver de detaljert ned at jeg ikke har villet skrive under men at jeg har fått de beskjedene jeg skal ha og har forstått dem. Jeg får også papiret der det står at rettssaken skal avholde 25. juni kl. 09.00.

Da er vi ferdig. Bare en ting til: Jeg får et muntlig pålegg om å holde meg borte fra Niffen de nærmeste tolv timene. På hvilket grunnlag, spør jeg? Nja, vel altså, på grunn av det som står på Facebookprofilen min og «diverse». Det er tydelig at dette er en sanksjon som kan brukes uten altfor strikte krav til begrunnelse.

Spørsmålet er bare, kan slike ad hoc-pålegg utstedes gjentatte ganger dersom «noen» klager over at «noen» er uønsket et sted, uten at man stiller krav om en rettsgyldig hjemmel? Neppe. Men kanskje to ganger? Kanskje tre?

Hva ville ha skjedd i kveld dersom ikke dette forelegget hadde ligget i systemet og krevd mitt oppmøte? Hva var det Robert Hagen oppga i sin telefoniske klage? Dersom han bare fortalte det som var realitetene og patruljen, Mike 2-4, forespurte meg og eventuelt andre nærværende om sakens realiteter, ville de da ha kommandert meg vekk fra stedet, eller konkludert med at her er rettsgrunnlaget for å utstede noe som helst slags pålegg slett ikke åpenbart. «Ring igjen dersom situasjonen skulle utarte seg» ? For Niffen er jo kommunal grunn, og Nordstrand IF, selv ved styreleder, har neppe rett til å avvise personer fordi noen av foreldrene er bekymret på det grunnlaget som foreligger her.

Avslutning – hva er det fotball gir meg?

Dersom man skulle våge seg ut på den «ville» hypotesen at jeg ikke ser på fotball som en kamuflert metode for å beglo unge gutter, hva kan da være grunnen til at jeg har fått denne interessen nå, så sent, så plutselig?

Jeg har vel ikke noe veldig entydig svar på det, men jeg har noen tanker omkring det som jeg gjerne deler. Noen av dem delte jeg også med faren til en av Nordstrands kommende stjerner da vi satt og ventet på at en futsal-kamp skulle begynne på Oppsal Arena i vinter. Dersom Frode Woldsund husker noe av det jeg forklarte for ham, etter at han hadde spurt meg, så må han for min del gjerne dele det inntrykket han fikk.

Uansett, jeg har helt siden jeg var barn fått plutselige interesser som har oppslukt meg ganske totalt, for en periode. Da jeg var i tenårene trodde jeg at jeg var sånn at jeg fikk slike interesser, at de varte i halvannet år og at jeg så gikk lei, for så å få en ny interesse. Den teorien holdt ikke stikk. Jeg har siden hatt mange og svært varierte interesser, og noen av dem varte i mange år. Men sport var aldri blant dem.

Jeg tror at interessen min for fotball har med bevegelsesfysiologi og motorikk å gjøre, at jeg når jeg ser på fotball så lever jeg meg inn i spillet og reagerer kroppslig, i pusten, i relasjon til det spillerne gjør ute på banen. Dette blir for meg klart sammenhengende med seksualøkonomi og det muskel- og energiarbeidet som skjer i det arbeidet med kroppen. Det inkluderer også spenninger og energiutladninger av mer psykisk karakter og hvordan disse forplanter og forankrer seg i den fysiske kroppen. Det er masse energidynamikk på gang, også helt bortsett fra de kroppslige, motoriske utfoldelsene, under en fotballkamp. Så for meg blir det å være deltakende tilskuer en skritt i retning av selv å bli fysisk aktiv på et nivå jeg aldri har vært uten å ha vært tvunget til det (i gymtimen). Det vil si, jeg trente karate i et par-tre år på midten av 90-tallet, men det var en unntaksperiode hvis like ikke kan spores verken før eller siden. Uten å forstå de enorme potensialet som jeg mener vil bli utløst etter hvert som følge av det energiøkonomiske (seksualøkonomiske) arbeidet jeg nå har holdt på med i om lag ni år, kan dette være vanskelig å ta inn over seg. Utfordringen får ligge på den enkelte om han eller hun er villig til å investere den tiden og oppmerksomheten som er nødvendig for å tilegne seg en slik forståelse. Men jeg forventer klart at jeg kommer til å bli fysisk aktiv, med både styrke, spenst, smidighet og sublim kroppsbeherskelse etter hvert. De framgangene jeg registrerer er konsoliderte og dype. På overflaten er resultatene ikke like åpenbare. Jeg kan forklare mye om hvordan det henger sammen, men det blir ikke her.

Neste uke

Det siste dramaet som er beskrevet over fant sted forrige tirsdag. Nå skriver vi mandag 9. juni og andre pinsedag. Siden sist har jeg sett junior gjøre god figur i en spennende bortekamp mot Kjelsås. I dag begynner jeg med en 3. divisjons-kamp mellom Lyn og Ullern. Det er mange aktuelle kamper å velge mellom, men én kamp utpeker seg, Nordstrand G13 1, altså førstelaget av trettenåringer. Jeg mener jeg har sett dette laget én gang før i år, og fordi noen av spillerne i fjor «hospiterte» en aldersklasse over sin egentlige aldersklasse, som G13 3, blant annet en gutt som antakelig er bror til en av fjorårets interkretsmestere (og også en av lagets mest markerte), så er ikke laget alldeles ukjent for meg. Men hovedgrunnen til at jeg velger å se dette laget i kveld er at de kjemper i toppen av tabellen. Og jeg ser ikke helt bort fra at Robert Hagens opptreden sist jeg var på Niffen også er medvirkende til at jeg velger å dra og se akkurat denne kampen.

Kampen er satt opp til å begynne kl. 19.30, umiddelbart etter en annen G13-kamp, tredjelaget mot KFUMs fjerdelag. Jeg ankommer litt tidlig, så jeg får med meg mesteparten av sisterunden i den kampen, som er spennende nok. Men så, etter at den kampen er ferdig skjer det ingenting. Nordstrands førstelag skal også spille mot KFUM, men nå altså mot deres førstelag. Begge lagene setter i gang med ulike treningsøvelser på banen. Dommeren i kampen som skal begynne, en gutt i tenårene har med seg en jente. De spiller litt ball seg imellom. Jeg overhører noen si at kampen er utsatt. Tida går, det nærmer seg en halvtime etter at kampen skulle ha startet, og de to lagene driver fremdeles på med ballspill og oppvarmingsøvelser. Så overhører jeg igjen noen nevne utsatt kamp, og nå oppgis det som grunn at man skal spille på den store kunstgressbanen når den blir ledig. Der spiller Nordstrands damelag, og den kampen pågår til kvart over åtte. Dette er jo merkelig… Man vil ikke spille på den oppsatte banen – som er ledig – men venter i stedet tre kvarter for å spille på nabobanen (som riktignok er større). Uansett, når jeg hører dette begir jeg meg bort og setter meg på tribunen ved «store kunst» og venter i sola som er varm og behagelig.

Endelig er det klart og kampen begynner. Jeg avslører med en gang at kampen ender 0–0 og er fattig på målsjanser. Tydeligvis to jevne lag, men fram til litt ut i andre omgang (bare for å ha nevnt det så er kampene i denne årsklassen 70 minutter lange med fem minutter pause mellom omgangene) syns jeg likevel det har vært en interessant kamp å følge. Så kommer politiet.

Fram til da har ingen gjort henvendelser til meg eller bemerket seg i min retning, kanskje bortsett fra med en gang jeg ankom anlegget, da noen på motsatt sidelinje pekte i retning av meg. Men utover dette ingenting. Men noen har altså likevel satt hjulene i gang, og et stykke uti annen omgang ser jeg først en maje kjøre nokså sakte langs Vangen, bak banen på motsatt side av der jeg står. Noen minutter seinere kommer den igjen langs gjerdet på samme side, men denne gang fry-y-ktelig sakte. Jeg enser den ikke, bare registrerer den. Så har den tydeligvis parkert, for to politifolk kommer nå bort til meg. Igjen spør de om de kan få snakke med meg litt bort fra banen. Disse to er åpenbart svært erfarne politimenn, med henholdsvis to og tre stjerner på skjorteklaffene. Denne gang er det Mike 2-0 som kommer på besøk. De er tydeligvis ikke kjent verken med tildragelsen sist tirsdag, samtalene jeg hadde med politifolk fra Manglerud (derav «Mike») i mars eller min generelle bakgrunn. Imidlertid tar de seg god tid, spør meg ut, sjekker med operasjonssentralen, snakker mer med meg, konfererer seg imellom (utenfor min hørevidde). Fordi jeg ikke har legitimasjon, sjekker de lommer og innhold i sekken min (noe politiet har anledning til når de påtreffer personer uten id-papirer på seg). De utgyter ro og sindighet. Det jeg forteller ser ut til å bli oppfattet nøkternt og greit. Når jeg redegjør for databasen der det fantes barneporno, at det er over femten år siden, gir den ene uttrykk for at det synes lenge siden dersom det er det som er basisen for reaksjonene på mitt nærvær. Jeg får sågar begynt å fortelle om seksualøkonomi, min oldefars virke og relatert dette til min fotballinteresse, så vi kommer nokså dypt, i grunnen. Men de er jo ikke kommet for å få noen innføring i alt dette, så mens jeg forteller om disse tingene gir eldstemann tegn til han jeg samtaler med om å komme bort til ham. Han har i mellomtiden vært i samtale, jeg antar med operasjonsleder. Alt dette har tatt sin tid. Kampen er i mellomtiden over. Vi har stått slik plassert at jeg har hatt mulighet til å følge med på det som har skjedd på banen mens vi har snakket sammen. Eldstemann kommer nå bort til meg. Under hele dette møtet med politiet har jeg opplevd en høflighet og tilbakeholdenhet som ikke har gitt meg inntrykk av noen som helst form for forutinntatthet fra deres side. Nå forteller han meg at de ikke har tenkt å bortvise meg. De ser ikke noe grunnlag for det. «Så lenge du bare er her for å se fotball og ikke begynner å ta bilder eller video, eller gjør noe annet upassende, så er det ingen grunn til at du skal måtte bortvises». Han legger til: «Vi kommer til å kontakte NIFFEN for å få en avklaring på hvorfor de ringer oss. Man kan ikke bare tilkalle politiet uten grunn.» Jeg sier meg fullstendig enig. Jeg opplever å framstå komplett skyldfri i disse politifolkenes øyne. Det er befriende.

Tirsdag spiller A-laget bortekamp mot Wam-Kam på Frogner stadion.

Se også

[Denne artikkelen ble opprinnelig postet som et notat på Facebook i juni 2014.. En del lenker vil vises korrekt bare dersom man er pålogget Facebook.]

Seksualøkonomi. ein psykologisk teori om det levande

Seksualøkonomi

ein psykologisk teori om det levande1

VED OLA RAKNES

Det kan ved fyrste augnekastet sjå underleg ut at ein teori om det levande kan ha fått namnet seksualøkonomi. Noko heng dette saman med framvoksteren av teorien, men dertil kjem at dette namnet karakteriserar noko av det som er sjølve kjernen i denne teorien, såleis som vi seinare skal sjå.

Opphavsmannen både til teorien og til namnet er den austerrikske lækjaren og psykologen dr. Wilhelm Reich, som til våren (1941) vert 44 år gamal. Han er no professor i medisinsk psykolo-gi ved New School for Social Research i New York, frå hausten 1939. Dei arbeida som skulle verta grunnleggjande for den nye granskingsgreina, dei skreiv han i åra 1925-1938. Han hadde etter sin medisinske embetseksamen i Wien (1922) byrja praktisera som psykoanalytikar der i byen og vann seg snart eit godt namn og ein stor praksis, og grunnleggjaren av psykoanalysen, Sigmund Freud, sette store voner til den unge lækjaren. Han vart snart leiar for øvingsseminaret ved det psykoanalytiske instituttet i Wien og vart snart ein av dei førande psykoanalytikarane, både når det galdt praktisk terapi, teknikk, teori og lærardugleik. Jamsides med dette arbeidet var han og mykje med i den sosialistiske ungdomsrørsla i heimbyen, og arbeidde dertil mykje med seksual-rådgjeving. Det var lærdomar og impulsar frå dette mangslungne arbeidet som fyrst førte han til ei utdjuping av dei psykologiske, særleg dei massepsykologiske, teoriane åt Freud, og som seinare førde han til å skilja lag med meisteren og til å forma ut sin eigen teori og teknikk på eit nytt grunnlag, som òg gav rom og vokstervilkår for det som er sant og leveført i psykoanalysen.

I 1930 flutte Reich til Berlin og heldt fram med arbeidet sitt der, på alle område. I politikken hadde han stort følgje av ungdomar innan kommunist-partiet, men mange eldre leidarar var redd han skulle draga interessa åt ungdomen for mykje bort frå den reint økonomiske klassestriden, så dei fekk han utstøytt or partiet. Då så nasjonalsosialismen kom til makta, laut Reich koma seg bort frå Tyskland, og han reiste då fyrst til Danmark, sidan til Sverige. Men han fekk ikkje varig opphaldsløyve i noko av desse landa. Hausten 1934 kom han til Oslo, der han ei tid fekk høve til samarbeid med det psykologiske instituttet ved Universitetet (professor Harald Schjelderup). I 1936 skipa han, i samarbeid med elevar frå Danmark, Noreg og Tyskland, eit eige Internasjonalt Institutt for Seksualokonomi, som no, sidan Reich reiste til Amerika, har hovudsetet sitt i New York.

Dei viktigaste skriftlege kjeldene for denne vesle utgreiinga om seksualøkonomien er alle av Reich. Det er bøkene Die Funktion des Orgasmus (1927), Der Einbruch der Sexualmoral (1931, ny, auka utgåve 1935), Der sexuelle Kampf der Jugend (1932), Charakteranalyse (1933), Die Massenpsychologie des Faschismus (1933), Psychischer Kontakt und vegetative Strömung (1935), Die Sexualität im Kulturkampf (1936), Experimentelle Ergebnisse über die elektrische Funktion von Sexualität und Angst (1937), Orgasmusreflex, Muskelhaltung und Körperausdruck (1937), og Die Bione (1938); dertil kjem ei rekkje tidsskriftartiklar, inntil 1932 i Internationale Zeitschrift für Psychoanalyse, frå 1934 til 1938 i Zeitschrift für politische Psychologie und Sexualökonomie. Forutan desse skriftlege kjeldene har eg tallause munnlege utsegner av Reich frå fleire års lærebehandling hjå han og frå endå lengre medarbeid i hans tekniske seminar for karakteranalyse og vegetoterapi. Endeleg lyt eg nemna at eg byggjer på eiga røynsle, både personleg oppleving og det eg har sett og høyrt av pasientar i om lag tolv års terapeutisk arbeid, fyrst i 7-8 år med psykoanalytisk teknikk, sidan med den teknikken Reich har arbeidt ut og kalla karakteranalytisk vegetoterapi.

Fyrst eit par ord om namnet seksualokonomi. Som så mange andre vitskaplege ord er det ei halvbarbarisk samansetjing av eit gresk og eit latinsk ord, det latinske sexualis, som tyder «kjønnsleg», og det greske oikonomia, «hushald, husstyring». I samsvar med dette tyder då ordet seksualøkonomi «læra om og granskinga av hushaldet med og bruket av den seksuelle energien». Korleis ei slik lære og ei slik gransking kunne verta til ein teori om det levande, det vil vonleg bli klårt av det som fylgjer. Som ein kanskje kan tenkja seg til av namnet, har den nye teorien opphavet og grunnlaget sitt i studiet av kjønnslivet, seksualiteten. No byggjer all moderne seksualgransking, som ikkje berre held seg til det biologiske, anatomiske og fysiologiske ved seksualiteten, men óg tek med det psykologiske og det sosiale, på det grunnleggjande arbeidet åt Sigmund Freud. Dette gjeld óg seksualøkonomien, og vi lyt difor stutt rekapitulera nokre av dei viktigaste stega i framvoksteren av Freuds seksualteori.

Det var arbeidet med nevrosane, fyrst og fremst med hysterien, som fyrst vekte Freuds interesse for seksualteori. Studiet av psykonevrosane, dvs. dei nevrosane som i hovudsak har eit sjeleleg grunnlag eller gjev seg sjelelege utslag, tvinga inn på han den slutninga at desse nevrosane hadde si hovudårsak i undertrykte seksuelle impulsar eller minne. Opphavleg tok Freud ordet seksuell i den tydinga som den tid var den einaste vanlege: det som har med kjønnslivet, kjønnsorgana eller forplantinga å gjera. I denne tida meinte han at psykonevrosane kom av seksuelle opplevingar, for størsteparten i barndomen, som det sidan hadde lukkast pasienten å gløyma, å trengja bort frå medvitet, å fortrengja, som Freud kalla det. Slike fortrengde minne og kjensler hadde Freud sett koma til medvit att under hypnose. Men Freud gav opp å nytta hypnosen, av grunnar som eg her ikkje treng koma inn på. I staden arbeidde han ut ein annan metode, som han kalla den psykoanalytiske til å få fortrengde ting fram i medvitet att; i hovudsaka går denne metoden ut på å få pasienten til å seia alt som fell han inn — det er det som heiter fri assosiasjon; dette, saman med draumane og mistaka åt pasienten, vert så tolka eller uttydt av analytikaren. Føremålet med den psykoanalytiske behandlinga var, og er, å gjera det umedvitne, serleg det fortrengde, medvite att, såleis at det medvitne sjølvet kan taka standpunkt til det, godkjenna eller vraka det, og dermed verta ferdig med det. Dette fører ofte med seg affekt-utbrot, og det var ikkje minst dei som gjorde at den psykoanalytiske behandlinga titt vart kalla ein avreageringsmetode. Dette treng eg elles ikkje gå nærare inn på her. Eg berre minner om at det var med denne metoden Freud oppdaga barneseksualiteten og den grunnleggjande rolle den spelar i livet, både hjå nevrotikarar og hjå friske menneske.

Det umedvitne sjelelivet som Freud ved den nye metoden sin støytte på, var bokstavleg fullt av seksualitet, eller rettare, som Freud seinare fann, av seksualitet og aggresjon; aggresjonen skal eg i denne samanheng lata liggja og berre halda meg til seksualiteten. For kvart steg, så å seia, kom det opp i dagen seksuelle impulsar, ynske og fantasiar med tydeleg tilknyting til barndomsminne og barndomssituasjonar. Freuds fyrste slutning var at desse ynska og impulsane skreiv seg frå seksuelle hendingar i barndomen, men nognare gransking av ei hell rad med tilfelle viste at dei «hendingane» Freud hadde meint å kunna slutta seg til, aldri hadde hendt — anna enn i fantasien, i ynsket åt pasienten. Med andre ord, det var i stor mon ynske og fantasiar som hadde spela den rolla Freud fyrst hadde tillagt seksuelle hendingar. Visseleg tar det i mange tilfelle òg seksuelle hendingar med, anten så at barnet sjølv hadde gjort noko seksuelt og kome ut for inngrep frå dei vaksne, eller at vaksne hadde gjort noko seksuelt med barnet som så seinare hadde kome til å skjemmast av det og fortrengja det, eller at barnet hadde vore vitne til seksuelle handlingar vaksne imellom med ein affekt som det ikkje var i stand til å meistra. Straks Freud såg dette, utvida han seksualitetsomgrepet sitt til å femna ikkje berre seksuelle gjerningar, men òg alle slags seksuelle impulser, ynske og fantasiar. Og årsaka til nevrosane var då undertrykking, fortrenging, av all slags seksualitet i den utvida tydinga av ordet.

Om lag samstundes synte det seg at det måtte ei ny utviding av omgrepet til. For det viste seg at ein heil del av det som kom opp i dagen under den psykoanalytiske behandlinga, og som tydeleg og tvillaust skreiv seg frå barneåra, det kom inn under det som hjå vaksne folk heiter perversjonar eller seksuelle avvik. Dei seksuelle kjenslene, impulsane osfr. knyter seg nemleg ikkje berre til kjønnsorgana, men til mange andre stader på kroppen òg, serleg til munnen, til enden med endetarmsopninga, til urinvegane og til brystet, i særlig tilfelle òg til alle mogelege andre stader på kroppen, som t.d. tarmgangen, halsen, nasen, ein fot eller ei tå, for å nemna nokre dorne frå min elgen praksis. Dei kan dessutan vera knytte til handlingar som utanfrå ser ut som dej ingenting har med seksualitet å gjera, som t.d. slagsmål, framsyning av enden eller andre stader på kroppen, kiking etter kva anna folk gjer når dei trur seg usedde, kveiking av eller synet av brann, for atter å halda meg til dørne frå min eigen praksis. Alle desse ting kjennest umiddelbart som seksuelle for vedkomande pasient, eller som usømelege, uanstendige – noko som for dei fleste menneske tyder det same som seksuell. Dei har dertil det til felles at dei hjå somme vaksne i somme situasjonar kan føra til seksuell utløysing, til ejakulasjon hjå mannen, til ein meir eller mindre tydeleg orgasme hjå kvinna. Freud var ikkje i tvil om at alt dette òg måtte koma inn under omgrepet seksualitet, og det er i denne utvida tyding ordet har vore nytta i all psykoanalytisk litteratur sidan.2)

Freuds vidare gransking førde han snart til den oppdaginga at dei nemnde seksuelle avvik eller perversjonar, eller somme av dei, finst hjå alle bom, og at dei let seg føra attende til visse alderssteg; barnet var, sa han, polymorft perverst, sjølvsagt sett frå ein vaksen synsstad. På grunnlag av sine funn og den orden han etter kvart fann i dei, stelte han opp sin grunnleggjande seksualteori, i dei vidgjetne Drei Abhandlungen zur Sexualtheorie, som kom ut i 1905. Han viser der korleis seksualdrifta åt barnet utviklar seg frå fødselen av og heilt fram til vaksen alder — den fyrste framstellinga av denne utviklinga som i det heile finst. Som dei tre viktigaste stega i denne utviklinga set han opp det orale, det anal-sadistiske og det genitale eller falliske. Etter det sistnemnde steget, som dei fleste bom vert ståande på fram til fem-seks-årsalderen, kjem det vanleg nokre år til fram mot puberteten, då seksualiteten synest spela ei mindre rolle, i minsto i det medvitne sjelelivet. Etter denne såkalla latenstida vaknar seksualiteten til nytt liv i førpuberteten. Etter ein del leiting og vanskar og delvis omlaging fram gjennom pubertets-åra, når kjønnslivet hjå dei fleste fram til vaksne former, der samlege med ein make av det andre kjønnet har eit nokolunde fast rom. Eg kan ikkje her gå inn på detaljar i denne utviklinga, eller på dei mange avvik eller anomaliar ein kan finna på alle steg og av dei mest ulike årsaker. Berre tre-fire ting vil eg her draga fram, sidan dei spelar så stor ei rolle både i Freuds seksualteori og nevroselære, og i den seinare utviklinga av nevroselæra og seksualteorien.

Den fyrste er at dei aller fleste avvik eller skakk-køyringar i driftsutviklinga kjem av inngrep frå oppsedarane. Desse avvika er òg, stort sett, grunnlaget for nevrosane, som etter det har sitt opphav i ein konflikt mellom biologisk driftliv og den sosiale omverda — meir populært sagt: Nevrosane kjem av seksualhemningar.

Den andre er at Freud såg dei ymse drift-utslag som særsklIde drifter, — partialdrifter av seksualdrifta kalla han dei. Desse partialdriftene kunne ha dei mest ulike lagnader. Sams for dei var at dei seg-imellom liksom delte den samla energien, libido som Freud kalla han, såleis at når ei partialdrift var sterk, så gjekk det ut over dei andre som vart tilsvarande veikare. Freud samanlikna dei med kommuniserande myrer.

Den tredje er Freuds påvising av at ein del av seksualenergien, av libido, kan leiast bort frå seksuelle føremål til andre, ikkje-seksuelle. Er desse føremåla samfunnsgagnlege, eller i minsto sosialt godkjende, kallar Freud denne avleiinga for sublimering. Alt i dette namnet ligg det ei nedvurdering av dei seksuelle føremåla samanlikna med dei andre. Freud kom då og til å sjå ein viss motsetnad mellom sublimering og seksuell tilfredsstilling, mellom fri seksualitet og kultur. I dette stykket er seksualøkønomien usamd med Freud, av grunnar som vi sidan skal koma til.

Den fjerde og siste tingen i Freuds seksualteori som eg her skal nemna, er hans påvising av den seksuelle bindinga mellom foreldre og bom, det som han kalla Ødipus-komplekset. Eg skal her ikkje koma inn på all den forarging og all den forkjetring av Freud og psykoanalysen som læra om Ødipuskomplekset har vore årsak til, heller ikkje på del grunnane som finst til å draga visse grenser for denne læra. Det eg her vil streka under, er Freuds påvising av at denne bindinga opphavleg er einheitleg, samstundes «zärtlich» og «sinnlich», for å bruka Freuds uttrykk. På grunn av seksuelle forbod eller trugsmål eller fy-rop vert denne bindinga eller draginga til foreldra kløyvt i to, i eit kjærleg straumdrag og eit sanseleg. Det siste ved tidleg, og oftast grundig, fortrengt, medan det fyrste i minsto for ei tid, får halda seg i medvitet; men ofte fører undertrykkinga av den sanselege sida av seksualiteten med seg slik harme og beiskleik, at godhugen òg ved borte såleis at dei einaste medvitne kjensler mellom foreldre og bom ved likesæle, misnøye og jamvel hat og fiendskap. I alle tilfelle fører den vanlege seksualfiendslege oppsedinga til ei kløyving i kjenslelivet mellom kjærleik på den eine sida og sanseleg trå på den andre, mellom eros og sexus, som dr. Richard Eriksen kallar det. I si ekstreme form fører denne kløyvinga til at mange menneske er seksuelt impotente saman med ein partnar dei er glade i, og at dei ikkje kan bli glade i ein partnar dei har sanseleg lyst til. I ei kanskje mildare form heiter det at «eg vil ikkje den jenta eg er glad i, så vondt at eg vil liggja med henne». Denne kløyvinga er òg grunnlaget for mange teoretiske spekulasjonar over erotikk og seksualitet.

På dette teoretiske grunnlaget arbeidde psykoanalysen eit kvart hundreår, frå kring 1900 til kring 1925. Det vart i denne tida gjort mange nye detaljfunn, som på somme punkt førde til smårettingar i teorien og i mange stykke til vidare utbygging, men utan noko grunnleggjande nytt. Det viktigaste nye for seksualteorien var kanskje påvisinga av driftgrunnlaget for ei rekkje einskilde karakterdrag og for ein del nevrotiske symptom og hemningar. Elles var det særleg to ting som dei førande psykoanalytikarane var opptekne med: på den eine sida nevroseterapien, praktisk og teoretisk, på hi sida å nytta psykoanalytiske synsmåtar i granskinga av andre sider av kulturlivet, i etnografi og historie, i kunst- og litteraturstudiet, i religions- og samfunnsvitskapen. Det vart her gjort mykje forvitneleg arbeid, som det ikkje er nokon grunn til å koma inn på i denne samanhengen. Det nye i seksualteorien som omsider kom, det hadde, liksom alle større nyvinningar innan analytisk psykologi, sitt grunnlag fyrst og fremst i det kliniske arbeidet, sidan òg i pedagogisk og sosialt arbeid på psykologisk grunn.

Det nye som kom kring 1925 var Wilhelm Reichs orgasmelære. Utgangspunktet var visse kliniske røynsler, som på den tid samla allmenn interesse innanfor den psykoanalytiske verda. Desse røynslene galdt dei mislukka tilfella, både slike som behandlinga ingen veg kom med og slike som såg ut til å bli friske ved behandlinga, men som snart, av ukjende årsaker, fall tilbake til sin nevrose eller fekk ein ny i staden. Det var studiet av og spekulasjonen over desse tilfella som fekk Freud til å føra inn ei ny drift i sin seksualteori, nemleg dødsdrifta, og som fekk Reich til å byggja eit nytt omfar på Freuds opphavlege teori, samtidig med at han gjorde denne teorien meir einheitleg, meir konsekvent.

Freud gjekk ut frå ein bestemt type av pasientar som han ikkje kunne koma nokon veg med, nemleg slike som synte det han kalla ein «negativ terapevtisk reaksjon», dvs, at dei reagerte på eit analytisk framsteg, ei ny oppdaging, eller ei rett tyding, ei som for dei sjølve kjendest rett, men ei versning av nevrosen. Freud kom til det at det som vart frigjort hjå desse pasientane, det var ei drift han hittil hadde oversett, ei destruksjons- eller dødsdrift. Denne drifta, meinte han, høyrde med til det medfødde driftutstyret åt kvart menneske, men var vanleg så innfløkt i dei ymse utslag av seksualdrifta at ein ikkje merka noko særskilt til ho, ho berre gav dei andre driftytringane ein eigen aggressiv tone. Men i særlege tilfelle, som Freud freista klårleggja, løyste denne blandinga seg opp, det kom til ei «Trieb-Entmischung», som Freud kalla det, og då kunne det henda at dødsdrifta vart den sterkaste. Denne dødsdrift-teorien til Freud vart aldri allment godkjent, ikkje eingong mellom elles rett-truande freudianar, og det både av teoretiske og praktiske grunnar, som eg ikkje no skal koma inn på. Korleis det no er innanfor det Internasjonale Psykoanalytiske Sambandet, om det der er fleirtal for eller imot dødsdrift-teorien, skal eg ikkje kunna seia noko om.

Reich gjekk ein heilt annan veg. Han samla alt det kasuistiske materiale han kunne få tak i over både vellukka og mislukka tilfelle, over nokolunde ferdigbehandla tilfelle med og utan tilbakefall, og granska kva det var som skilde mellom dei vellukka og dei mislukka tilfella, mellom dei som hadde halde seg friske og dei som hadde falle tilbake. Han fann då at dei vellukka, det var dei som hadde fått i stand og halde oppe eit tilfredsstillande genitalt seksualliv, noko som dei mislukka og recidivistane ikkje hadde. Det neste han prøvde få greie på, var kva kan seiast vera eit tilfredsstillande genitalt seksualliv og kva rolle det i det heile spelar. Resultatet av denne granskinga vart hans orgasmelære, som fekk si fyrste utforming i boka Die Funktion des Orgasmus, som kom ut i 1927 (føreordet er datert Oktober 1926). Orgasmelæra er grunnsteinen i heile seksualøkonomien, og difor lyt eg gå litt nærare inn på ho. Det genitale seksuallivet hadde hittil vore stykbarnet innanfor psykoanalytisk gransking, i alle fall når det galdt dei vaksne — noko betre var det når det galdt borna. Det var eit steg i seksualutviklinga liksom dei andre, med den skilnaden at det normalt var det endelege og at det kunne føra til barn, noko som seksualitet på andre utviklingssteg eller i andre former ikkje gjer. Korleis det elles skilde seg frå andre former av seksualitet, bortsétt frå det at det knytte seg til kjønnsorgana, korleis det såg ut hjå friske og sjuke, bortsétt frå slike grove skiplingar som impotens eller frigiditet, og kva rolle det spela både i seg sjølv og i samanlikning med andre utslag av kjønnsdrifta, det hadde vore svært lite eller slett inkje granska.

Det fyrste det galdt for Reich å få på det reine, det var korleis ei samlege må vera for å vera fullt tilfredsstillande. Han spurde ut ei rekkje med personar som syntest ha eit tilfredsstillande seksualliv, og ei samanlikning av svara deira synte at ein seksualakt ikkje er maksimalt tilfredsstillande utan han følgjer eit visst levande skjema: Akten tek til med ei spontan seksuel øsing, som aukar, fyrst seint, sidan noko snøggare, under dei innleiande kjærteikna og den fyrste delen av coitus; på dette stadiet er rørslene vilkårlege, og til ein viss grad kan ein ved dei regulera stiginga i øsinga. Når øsinga har nådd ei viss høgd, vert rørslene automatiske, øsinga stig snøgt, medvitet gløymer alt anna og herre går opp i den lukkelege overgjevinga, inntil ein når høgdepunktet, orgasmen, med tap av medvitet ein augneblink. Deretter fell øsinga brått, medvitet vender tilbake, det kjem over ein ei glad ro, ein trygg fred, som etter kvart går over i svevn eller i lyst til arbeid eller leik. Evna til denne form for seksualoppleving fann Reich herre hjå folk utan nevrotiske symptom eller hemningar. Han kalla denne evna for Orgastisk potens. Noko tilfelle av nevrosefridom utan orgastisk potens fann han ikkje. Og dermed vart den ogastiske potensen indikatoren for nevrosefridom og såleis målet for nevroseterapien.

Før eg går vidare, vil eg gjerne få streka under at det er på grunnlag av desse kliniske røynslene, som stendig har stadfest seg på nytt, at Reich og seksualøkonomien legg så stor vekt på den orgastiske potensen, altså ikkje ut frå meir eller mindre teoretiske spekulasjonar. Og eg tek oppatt det som desse røynslene syner, nemleg 1) at alle som av eiga røynsle kjenner den form for seksualoppleving som eg nettopp skildra, dei er sande om at den er meir tilfredsstillande enn alle andre former, 2) at evna til slik seksualoppleving, kalla orgastisk potens, herre finst hjå nevrosefrie menneske, og 3) at vi hittil ikkje kjenner tilfelle av nevrosefridom utan orgastisk potens.

Etter å ha etablert kva ei adekvat, fullt tilfredsstillande seksualoppleving er, og at ingen nevrotikar har evna til slik oppleving uskadd, tok Reich føre seg dei ymse former for sjeleleg forstyrring av orgasme-evna, og viste korleis kvar nevrosetype har si eiga form for skipling i eller nedsetting av den orgastiske potensen. Eg kan ikkje gå inn på denne påvisinga her. Derimot lyt vi sjå litt på Reichs allmenne drøfting av problemet korleis nevrosar i det heile vert til, korleis og kvifor dei alltid fører med seg skiplingar i genitalfunksjonen med nedsetjing av den orgastiske potensen, og likeins spørsmålet om kraftkjelda for nevrosane. Reich gjekk tit frå den skilnaden Freud hadde etablert mellom aktualnevrose og psykonevrose.

Aktualnevrosar kalla Freud silke nevrosar som syntest ha si årsak i eit aktuelt utilfredsstillande seksualliv, serleg coitus interruptus, onanikonfliktar eller seksuelt fråhald, og som gjekk over når det var retta på den seksuelle abusus. Freud tenkte seg i si fyrste tid at det seksuelle mishøvet i desse tilfella førde til ei opphauging av «seksualstoff», som han kalla den tenkte kroppslege årsaka. Når pasienten fekk i stand eit normalt seksualliv, vart det slutt på denne «opphauginga», og dermed var òg nevrosen slutt. Sidan slike nevrosar hadde ei aktuell årsak, det seksuelle mishøvet, kalla han dei for aktualnevrosar. I motsetning til dei har psykonevrosane si årsak i umedvitne, fortrengde impulsar, ynske og minne, ting som skriv seg frå barndomen åt pasienten, konfliktar som den gongen ikkje var løyste, men skuva til sides, fortrengde. Freud vart elles med åra klår over at skilnaden mellom aktualnevrose og psykonevrose ikkje på nokon måte er absolutt; eit nøgnare studium viser at det bak kvar aktualnevrose løyner seg noko av ein psykonevrose, og på hi sida at kvar psykonevrose har ein aktualnevrotisk kjerne.

Det var som sagt skilnaden mellom dei to som Reich gjekk ut frå. Han peika på at symptoma i aktualnevrosane i hovudsaka er angest + ei rekkje vasomotoriske symptom: hjarteklapp eller andre forstyrringar i hjarteverksemda. sveitting. hete- og kulderier. skjelving, svimring, diaré, stundom tørr gane eller sterk råke-ut-skiljing. No hugsar vi at årsaka til aktualnevrosane var seksuelle mishøve, dvs. eit seksualliv som gjev seksuell oppesing utan adekvat utløysing. Etter Freuds teori kom det då i stand ei «opphauging av seksualstoff», Reich kalla del ei oppdemming av seksualenergien. I alle høve førde skorten på adekvat utløysing til utvikling av angest og dei fysiologiske symptom som gjerne fylgjer med den. På hi sida vert ein aktualnevrotikar kvitt angesten sin og dei andre tilhøyrande symptom så snart han får adekvat seksuelt utløysing. Aktualnevrosane syner såleis ein tydeleg motsetnad og ein like tydeleg samanheng mellom seksualitet og angest.

Denne samanhengen og motsetnaden syner seg òg på andre måtar. I behandlinga av dei andre nevrosane, på kva måte ein så behandlar dei, syner det seg at kvar oppgjeving av eit nevrotisk symptom, det same kva slag det er av, fører med seg angest til å byrja med. Det syner seg at dei ymse symptom alle har til funksjon å hindra eller minka eller binda angesten, korleis ein no vil ordleggja det. Vert symptomet oppgjeve, vert den bundne angesten fri, så ein opplever han. Og når vi kan finna ut korleis ein nevrose vart til, så syner det seg støtt at han vart innleidd med angest. Det er dette vi meiner når vi seier at det attom kvar psykonevrose ligg ein aktual- eller angestnevrose, eller at kvar psyko-nevrose har ein aktualnevrotisk kjeme. Aktualnevrosen, som på den måten kjem fram under behandlinga av kvar psykonevrose, fell så bort når pasienten får i stand eit tilfredsstillande genitalt seksualliv med orgastisk utløysing av det slaget vi her har skildra.

Ut frå dette resultatet av drøftinga av sine eigne og andre folks kliniske røynsler melde det seg for Reich ei rekkje nye problem, som han for fyrste gong formulerte og tok opp til gransking og løysing. Eg skal her freista gjeva eit kort oversyn over dei viktigaste, om lag i den rekkjefylgje dei har hatt i Reichs gransking.

Det fyrste av desse problema var det psykologiske: Kva funksjon eller funksjonar har det genitale seksuallivet og serleg den genitale orgasmen? Hittil hadde både psykologar, lækjarar og biologar, ikkje å tala om moralistar og filosofar, skrive og tala som om kjønnslivet ingen annan funksjon hadde enn å halda oppe livet og føra det vidare. Dei visste nok, mange av dei, at det er sterke lystkjensler knytte til kjønnslivet, og at det for ein stor del er for å få denne lysta at folk og dyr parar seg. Men denne lysta var ikkje noko som ein trong taka særleg alvorleg, ho var nærast ein premi eller ein lokkemat som naturen hadde sett opp for å få folk og dyr til å taka på seg bryet med å få og fostra opp avkjøme. Menneske som ville taka livet alvorleg og vera noko meir, noko høgre og betre enn dyra, dei burde ikkje søkja si lukke i stettinga av sine låge dyriske drifter, men i å gjera sin skyldnad, som for somme òg kunne vera den å setja bom inn i verda og ala dei opp. Psykologane kunne fulla ikkje koma heilt bort frå den ting at somme folk vart fælt ulukkelege, om dei skulle forsaka sine seksuelle ynske, og både lækjarar og lekfolk kunne ikkje vera blinde for den samanhengen det i somme tilfelle syntest vera mellom eit utilfredsstilt kjønnsliv og visse sjukdomar — men dette var ting som vitskapen helst heldt seg borte ifrå, og lét diktarar og moralistar og teologar slåst med og om så godt dei kunne. Og det hadde vekt stor harme, like mykje mellom lækjarane og psykologane som mellom prestane og hine moralistane då Freud kom og hevda at det var undertrykt eller skakk-køyrd seksualitet som var årsaka til nevrosane. Freud hadde jamvel meint at dei seksuelle ynska ikkje berre burde gjerast medvitne, men òg stettast så fram det ikkje var noko i vegen for det og dei ikkje tok bort energien frå sosialt og kulturelt arbeid. Var det noko i vegen for å stetta dei seksuelle krava, så fekk ein enten fordøma dei og strida mot dei utan fortrenging, eller òg fekk ein «sublimera» dei, gjeva dei eit ikkje-seksuelt mål som samfunnet verdsette eller i minsto godkjende. Denne læra om fordøminga og sublimeringa av driftkrava gjorde at motstandet mot Freud og psykoanalysen gav seg noko, såleis at ikkje berre nokre ikkjeanalytiske psykologar kunne finna noko verdfullt i arbeidet til Freud, men jamvel moralistar og prestar. Alt var på god veg mot idyllen.

Men så kom Reich og uroa denne idyllen med si orgasmelære. Den fortel at skal eit menneske kunna halda seg friskt — dvs. fritt for nevrotiske symptom og hemningar — så treng det eit tilfredsstillande seksualliv med adekvat utløysing av dei seksuelle spaningane, og det vil for eit vakse menneske seia samlege med full orgasme; bom synest få adekvat utløysing ved suging, sutting og fri motorikk, ved kjæl og kjærteikn, og til slutt ved ein onani som dei kan gå heilt opp i og som gjev dei full utløysing. Så langt går dei kliniske røynslene. Men når dette er så, då må det vera klårt at seksualiteten har ein heilt annan funksjon enn berre den å syta for økslinga (forplantinga), nemleg den å regulera spaningane i den psykofysiske organismen, og det vil atter seia, å styra med energihushaldet. Nevrosane — og til dei reknar vi her likså vel hemningar som nevrotiske symptom — det vert etter det utslag av skiplingar i energihushaldet i organismen. Kva er det no for ein energi vi her har med å gjera? Psykoanalysen hadde kalla energien i dei seksuelle driftsutslaga for libido, som eigenleg tyder «trå» («begjær»). Psykologisk var dette eit godt namn, i samsvar med den gamle røynsla at det er «lysta (= tråa eller trongen) som driv verket». Det er heller ikkje utan grunn når ordet «lyst» har to tydingar: lyst til eller på eitkvart, og lyst ved eitkvart. Og er det nokon stad det er tydeleg at det er lysta som driv verket, så er det i kjønnslivet. I så måte ville «lyst-energi» vera eit høveleg namn på den seksuelle energien, om ein då ikkje ville halda på libido, som i grunntyding seier om lag det same.

Men det som vi psykologisk opplever som lyst, det må ha ei organisk, ei biologisk side òg. Når det gjeld seksuelt lyst, så kan den vera knytt til kva kjenslenæm («sensibel») stad som helst på kroppen. Nevrologisk er denne lysta knytt til det vegetative nervesystemet, som funksjonelt og i minsto delvis òg anatomisk greiner seg i to, det vagiske eller parasympatiske og det sympatiske systemet. Det som psykologisk er libidinøst, det er biologisk vegetativt.

No viser dei kliniske røynslene vi alt har nemnt, at når den seksuelle lyst-søkinga vert hindra og ikkje får nå sitt mål, så fører det til angest (som seinare kan bli bunden i eller avløyst av dei ymse nevrotiske symptom). Det fysiologiske uttrykket for seksuell lyst-trong er sterk innervering av vagus (vagotoni), som syner seg i frisk raudmosen hud i andletet og på kroppen, huda glatt, og varm utan sveitting, augo blanke, rikeleg råkesekresjon («tennene vasshaglar»), hjarta og puls rolege, avspaning av stengemusklane for blære og tarm, auka utskiljing frå alle kjønnskjertlar, kjønnsorgana blodfulle og varme, med ereksjon av dei erektile vev. Det fysiologiske uttrykket for angest på hi sida er sterk innervering av sympatikus (sympatikotoni): bleik, kald eller kaldsveitt hud, på kroppen gåsehud, munnen turr, augo oppspila, pupillane store, snøgg puls, hjartebank, stramme stengjemusklar for blære og tarm, kjønnsorgana innskrokne og turre, ingen seksualtrong. Lyst-kjensle og lysttrong, som ikkje medvite har nokon seksuel! karakter, har likevel same fysiologiske uttrykk eller utslag, om enn ofte mindre tydeleg og mindre ålment. Dette tyder på ein fundamental identitet av seksualitet og lyst (=-lysttrong, lystøking, lyst-oppleving). Det same gjer ei mengde med psykologiske røynsler, serleg tydelege hjå bom, men òg hjå svært mange vaksne i analytisk behandling: Bom som tidleg eller hardt har vorte hindra i å søkja si lyst, jamvel på ikkje-seksuelle område, utan å få adekvat utløysing for sin lyst-trong, dei kjenner dette som eit forbod mot allslags lyst, og dersom ikkje dette indre forbodet kjem bort att, vil dei som vaksne ha ei nedsett evne både til å søkja og til å finna lyst, og det både seksuelt og på anna vis som t.d. i arbeid. Og mange vaksne som i ei behandling lærer å kjenna den naturlege lyst ved t.d. fri anding, del kjenner tidt i fyrstninga denne lysta som noko usømeleg, dvs, seksuelt, trass i det at dei med tanken ikkje kan finna noko usømeleg i ho. Av alle desse grunnar meinte Reich å kunna fastslå at seksualitet og lystfunksjon er fundamentalt identiske, og at motsetnaden til seksualitet, lystfunksjon, både fysiologisk og psykologisk, er angest. Denne motsetnaden kalla han Grunnmotsetnaden i det vegetative livet.

Fysiologisk kan ein konstatera at ved vagotoni strøymer blodet og hine kroppsvæskene mot kroppsyta. Sjeleleg kjennest dette som at interessa vender seg utetter, ein får trong til å gjera noko eller til å koma i samband, i kontakt med andre menneske. Møter denne tøyinga utetter motstand, og det gjer ho mesta alltid, om så berre frå tyngdekraft og tråleik, så demmest straumen mot yta opp på fleire eller færre stader, det set inn ein lokal sympatikotoni med auka indre spaning, ved hjelp av den vert motstandet overvunne eller òg får den oppdemde energistraumen avlaup i «formålslause» rørsler. Varmeutviklinga frå næringsomsetnaden og andinga skaper så ny vagotoni, og same prosessen tek seg opp att, såleis at ein kan seia at den normale, frie vegetative livsverksemda ligg i eit rytmisk skifte og samspel mellom vagus- og sympatikusfunksjonar.

Men det jamne, kvardagslege skiftet mellom vagus- og sympatikus-funksjonar bruker ikkje opp, gjev ikkje utløysing, for heile den vegetative energien. Med større eller mindre mellomrom synest det samlast opp energi som trengjer på og vil ha avlaup gjennom omfram-utladningar av både vagotont og sympatikontont slag, utladningar som heile den psykofysiske organismen kan vera med om og samla seg om. Slike utladningar får ein på den eine sida gennom orgastiske seksualakter, på hi sida gjennom arbeids- eller kraftytingar som ein samlar heile seg om. I fyrste tilfellet har vagotonien, lystopplevinga, overtaket; men òg sympatikotonien gjer seg gjeldande i den sterke kjensla av spaning og trong til utløysing. I det andre tilfellet er kjensla av strev, av røyning av kreftene, av spaning, altså av sympatikotoni, sterkast, medan vagotonien gjer seg gjeldande i den medfølgjande lystopplevinga, i den tilfredsstillande kjensla av samla og velbrukt kraft og evne. I båe slags oppleving er det, når del er på sitt høgste, eit element av vågnad, av risiko, av fare, av angest, midt i lystkjensla. Isolert kan dette elementet verta til angestlyst, vågemot, eventyrhug (som de veit Fridtjof Nansen rekna for ein av dei verdfullaste menneskelege eigenskapar), eller, med negativt forteikn, til lystangest.

No viser den kliniske røynsla at desse to slag av oppleving alltid følgjest åt, såleis at i same mon som eit menneske har evna til samla arbeids- og kraftyting, har det òg evna til orgastisk seksualoppleving. Dette er elles ikkje anna enn ein måtte venta efter den nære samanhengen og det intime samspelet mellom dei to sidene av det vegetative nervesystemet, den vagiske og den sympatiske. Er dei vagiske funksjonane frie, så må dei sympatiske vera det òg, og omvendt. Dette er eit synspunkt som har vist seg særs verdfullt i det kliniske arbeidet. Det hender tidt at våre pasientar hevdar at det ingenting er i vegen med deira seksuelle potens, men del er misnøgde med arbeids-ytinga si eller med åtferda si på andre måtar. Når vi då har fått nøye greie på kva som er i vegen med arbeidsytinga eller åtferda, kan vi som regel slutta oss til eit visst slag av forstyrring i seksualfunksjonen òg, og for mitt eige vedkomande kan eg seia at ei nøgnare gransking av seksualopplevinga hittil alltid har gjeve meg rett. På hi sida hender det at folk som er særs velnøgde med arbeids-ytinga si og åtferda si elles med, at dei kjem til behandling nettopp for nedsett potens. Og då kan røgne opplysnigar om forma på den seksuelle skiplinga setja oss i stand til å ettervisa tilsvarande skiplingar i arbeidsevna, om så pasienten sjølv ikkje hadde vore vis med dei føreåt. Dette synspunktet er òg avgjerande for vår meining om når ei behandling er førd heilt fram. For at ho det skal vera må vi ha grunn til å tru på full orgastisk potens hjå pasienten, full evne til konsentrasjon i arbeidet, og — skulle eg vilja leggja til — eit visst vågemot og ei viss vågelyst. Ingen av dei to fyrste av desse kjennemerka vil ein kunna finna, i minsto ikkje for lengre tid, hjå andre enn folk med eit ordna genitalt seksualliv; når det gjeld det tredje, vågemotet og vågelysta, vil dei hjå folk utan orgastisk potens ha anten eit urimeleg stort eller eit urimeleg lite rom i livet, slike folk vil anten verta forvåga, som t.d. ville spekulantar, prosjekt- eller hypotese-makarar, eller dej vil vera lite tiltaksame og urimeleg varsame.

På spørsmålet om kva funksjon det genitale seksuallivet har, kan vi då svara at det er den einaste fullnøyande regulator av dei vegetative og dermed av dei sjelelege energispaningane. Evna til full genital seksualoppleving, orgastisk potens, er identisk med evna til maksimal og samla arbeidsyting, og med mot og lyst til å taka den vågnaden som livsoppgåvene fører med seg.

Saman med dette psykologiske resultatet melde det seg for Reich ei rekkje nye problem. Det nærastliggjande var det terapevtiske: Korleis kan me hjelpa pasientane til å vinna over dei indre vanskane som hindrar dei i eit tilfredsstillande seksualliv, øydelegg deira naturlege orgastiske potens? Sidan ei forstyrring i seksuallivet er det same som ei skipling i dei vegetative livsfunksjonane, galdt det fyrst å finna korleis desse funksjonane vert skipla og kjem i ulag. Sidan Reich gjekk ut frå psykoanalysen, vart det for han sjølvsagt å byrja med dei sjelelege årsakene. Alt psykoanalysen hadde slått fast, at årsakene til vanskane ikkje låg i dei nevrotiske symptoma, som tvert om var freistnader på å løysa eller å koma undan vanskane, vanleg på den måten at dei samstundes gav som ei tilfredsstilling av visse undertrykte ynske og maskerte desse ynska såleis at dei ikkje var til å kjenna att. Eit einaste konkret dørne: Ei tvangsvoren stiring på alt som eikorleis stakk av, viste seg å gjeva ei umiddelbar, om enn veik og stuttvarig, lystkjensle av same slaget som den pasienten fekk ved løynleg onani, berre så mykje veikare, og samstundes maskerte ho dei skodefantasiane som i si tid hadde fylgt med onanien. Som alle symptom gav dette lita tilfredsstilling og var til stor plage — altså inga god løysing på konflikten mellom onani- og skodelyst på ei side, moralbod på hi; men det sparte pasienten for å oppleva og å vedkjenna seg det han heldt for syndige og skamlege ynske. Det er i det heile det alle nevrotiske symptom og hemningar gjer. Freud hadde alt tidleg slått fast at både symptom og hemningar har slike konfliktar til føresetnad, og trudde fyrst at når konflikten og meininga i symptomet kom til medvit, så skulle symptomet bli borte. I somme tilfelle slo dette til, men ikkje nåme nær i dei fleste. For det meste synte det seg eit sterkt motstand mot å sleppa fram dei umedvitne ynska og endå meir mot å vedkjenna seg og oppleva dei, om så analytikaren hadde kunna påvisa kva dei gjekk ut på. Dermed vart det fyrst naudsynt å analysera motstandet, og Freud sette då Og opp ymse grunnprinsipp for denne «motstands-analysen» — prinsipp som i praksis sjeldan eller aldri før Reich vart nokolunde konsekvent etterlevde. Det synte seg likevel etter kvart at heller ikkje motstandsanalysen rådde med nåme nær alle nevrosar, for di motstandet kom ikkje berre frå medvitne og umedvitne ynske og affektar, men frå sjølve karakteren åt pasienten, og framfor den gjorde analysen stogg, i visso i svært mange tilfelle. Det var her Reichs fyrste store nybrottsarbeid på det terapevtiske område sette inn.

Reich var den fyrste innan psykoanalysen som tok opp karakterproblemet til allmenn drøfting. Alt før var det gjort mykje godt arbeid med å klårleggja driftgrunnlaget for mange einskilde karakterdrag — særleg Freud, Abraham og Jones hadde her gjort grunnleggjande arbeid. Men ingen hadde teke føre seg karakteren i det heile, kva for karakterdrag som heng saman, og kva det er som bind dei saman, og korleis den heile karakterbygnaden ser ut, og minst av alt hadde dei spurt etter kva funksjon karakteren har. Trass i det dei hadde sétt at dei ymse einskilde karakterdrag voks fram på visse driftgrunnlag og i visse gjevne høve, var det som dei likevel rekna med, at når karakterdraget no ein gong var der, så hadde ein ikkje anna å gjera enn å rekna med det og gjera det beste ein kunne utav det. Vel hende det at eit karakterdrag eller jamvel fleire kom til å laga seg om under ei behandling, men det vart meir rekna som eit tilfelle, som eit slumpehøve. Det vanlege var at når det i ein analyse var fastslege at den eller den tåtten, denne eller hi partialdrifta, var «charakterlich verarbeitet», som det heitte, så var det ikkje meir å gjera med den ting, anna enn å retta seg etter vedkomande karakterdrag, taka omsyn til det i si livsførsle så godt ein kunne.

Her var det Reich kom med sitt fyrste grunnleggjande terapevtiske framsteg. Ut frå sitt syn på den sentrale funksjonen seksualiteten og særleg orgasmen har i heile livshushaldet, laut han spørja seg kva rolle dei ymse karakterane spela for denne funksjonen. Alle karakterar har den ting sams at dei set sjølvet i stand til å verja seg i nokon mon mot for pinesame inntrykk, til å halda dei så pass på fråstand at det kan verta tid og høve til å reagera på ein tenleg måte og ikkje blindt. No har dei fleste meir eller mindre tenlege reaksjonsmåtar ein tendens til å bli til faste vanar, som lett vert umedvitne og hindrar ein i å reagera på den måten som nettopp i den situasjonen som ligg føre, er den mest tenlege. Då Reich no tok føre seg å samanlikna dei ymse karakterar etter deira innverknad på orgasme-funksjonen, såg han snart at dei fall i to store grupper: dei som gjev rom for organisk potens og dei som ikkje gjer det. Han kalla den fyrste gruppa for genitale karakterar, den andre for nevrotiske karakterar. Eg kan ikkje her koma med nokon omstendeleg karakteristikk av dei to gruppene, men nokre ord lyt eg likevel få seia om skilnaden mellom dei.

Den genitale karakteren har eit driftliv som har nått til full bløming, såleis at alle seksuelle ynske er innordna under det heteroseksuelle ynsket om samlege med full overgjeving, utan ynske om å pina eller bli pint og utan at han i maken sin — medvite eller umedvite — ser den av foreldra som han i barndomen var seksuelt bunden til. Utan særleg sterke grunnar finn han seg ikkje i å leva i cølibat; har han funne ein make som han heilt og trygt kan gjeva seg over til og som kan taka heilt og fullt imot, så vil han ha hug til å halda seg til denne eine, så lenge dette samsvaret varer. Hjå den neurotiske karakteren derimot vil del førgenitale ynska vera så sterke at dei kjem i vegen for den fulle genitale orgasmen, eller òg vil dei genitale ynska vera så hindra av forbod og vondt samvit, at det anten ikkje kjem i stand noko vakse kjønnsliv eller at det har så mange hemningar at det ikkje kan gjeva full utløysing. Denne skorten på full utløysing gjev ei kjensle av tomleik og hugløyse, det me kallar mindreverdskjensle, — som i parentes sagt er så vanleg at det har vore, og delvis er, allmenn tru at ei uglad eller misnøgd kjensle etter samlega er noko som høyrer til «post coitum omne animal triste»). Dersom denne mindreverdskjensla, som det stundom hender, driv ein til sosialt arbeid, så vil dette arbeidet anten verta pliktarbeid eller det vil søkja makt og ære meir enn lukke og giede. For den genitale karakteren vil det sosialc arbeidet vera eit naturleg utslag av hans trong til alltid vidare menneskeleg kontakt og av hans friske samhug med sine medmenneske i glede og sorg. Sidan orgastisk potens fell saman med eller er ei side av evna til å kunna samla seg heilt om eit føremål eller ei oppgåve, og at kvar nevrose er eller fører med seg ei skipling av denne evna, så følgjer av det at for den genitale karakteren er livet og arbeidet ei utfalding og realisering av hans naturlege tendensar eller ein strid for desse føremåla, medan arbeidet og livet åt den nevrotiske karakteren vil vera gjennomtrengt av strev med å halda nede både opphavlege og endå meir sekundære drifter eller tendensar. Del ymse formene for nevrotisk karakter er likså mange måtar til å halda nede slike drifter eller tendensar som vedkomande menneske skjemmest av eller held for farlege.

Ut frå denne innsikta i den rolla karakteren spelar, tok Reich til å sjå seg om etter ein metode til å kunna verka på og laga om karakteren. Og etter kvart arbeidde han ut ein ny teknikk til dette føremålet, den karakteranalytiske teknikken. Eg skal ikkje her gå inn på denne teknikken, berre peika på at han førde inn, eller rettare sagt, byggjer på, to synsmåtar som er nærskylde med dei psykoanalytiske, men likevel går eit viktig steg vidare. Medan psykoanalysen prøver å gjera det umedvitne medvite ved fri assosiasjon og ved tyding av umedvitne ynske og motstandet mot dei, går karakteranalysen på den eine sida laus på karakteren og gjer analysanden merksam på, dvs. medviten om den måten han ber seg åt på i ord og gjerning, og på hi sida oppmodar karakteranalytikaren han til ikkje berre å seia det som fell han inn, men òg til å gjera det så framt det ikkje er noka urimeleg ulempe med det. Det umedvitne som på den måten vert medvite, det vert opplevt på ein annan måte og med ei heilt anna kjensle av realitet enn det meste av det som kjem fram ved assosiasjon og tyding. Ved å bruka den teknikken som Reich utarbeidde synte det seg at mange karakterar, ja dei fleste, var bygde opp i fleire lag, som kom til uttrykk og til medvit det eine etter det andre, heilt til analysanden sjølv kjende at han var komen til den åtferda, den måten å vera på, som for han var det naturlege. Når ein analysand var komen så langt at denne naturlege åtferda var nokolunde stabil, då viste det seg at han òg var blitt orgastisk potent — noko som sjølvsagt ikkje hadde korne i stand med eitt slag, men litt etter kvart, etter som den seksuelle sida av åtferda hans vart behandla til liks med dei andre sidene.

Under arbeidet med den karakteranalytiske teknikken la Reich merke til at pasientane regelrett kom til å oppleva ei rekkje med kroppsrørsler og med kjensler som dei ikkje før hadde kjennskap til, og som lækjarvitskapen før ikkje hadde teke noko omsyn til, endå somt av dette hadde vore både sett og opplevt før, men heilt sporadisk og utan at nokon hadde nytta det ut. Dei rørslene Reich særleg la merke til, kom heilt av seg sjølv, ofte utan at analysanden til å byrja med visste om dei; dei tok gjerne til som rykk eller trekningar, som mange gonger kunne minna om slike ein ser ved dei ymse slag tics. Oftas byrja dei heilt lokalt, men breidde seg så vidare og vidare. Etter kvart som det vart meir av dei, kunne ein skilja mellom to slag: slike som verka mjuke, frie, organiske, og andre som var meir bråe, krampevorne, eller mekaniske. Når dei mjuke, organiske rørslene hadde nådd eit visst omfang før dei vart avbrotne av dei andre eller av strammingar, førde dei gjerne med seg kjenningar av strøymingar i kroppen — oftast tok dei kanskje til på framsida av låra, i bringa og magen, eller i andletet. Eit vilkår for at både dei samanhangande frie rørslene og strøymingskjenningane kunne koma i stand, var ein nokonlunde fri og djup pust. Ut frå desse røynslenc tok Reich til å studera samanhengen mellom andinga og dei spontane kroppsrørslene, og samstundes kva dei uttrykte, kva dei tente til, dei muskelholdningane og dei mekaniske eller automatiske rørslene som stoppa eller braut av dei spon tane rørslene og strøymingane. Og det synte seg då at di meir dei spontane rørslene og strøymingane breidde seg, di friare pusten vart, og di mindre det vart av faste strammingar og mekaniske, automatiske rørsler, di klårare skjøna pasienten vanskane sine og grunnlaget for dei, og di meir vart han i stand til å vinna over dei, både når det galdt arbeid og seksualitet og livet elles.

Dette var grunnlaget for eit nytt framsteg i den terapevtiske teknikken og førde til utarbeidinga av det som Reich kalla den karakteranalytiske vegetoterapien. Vi skal her nemna denne metoden berre med det siste ordet, vegetoterapi, men strekar under at vi då alltid meiner karakteranalytisk terapi og ikkje nokon sjølvstendig terapi som lite eller inkje har med karakteranalyse å gjera. Om den vegetoterapevtiske teknikken nokon gong vil kunna gjera seg fri frå karakteranalysen, og føra fram til lækjing av nevrosar og beting av karakterlyte heilt med sine eigne spesielle hjelperåder, det er eit spørsmål som eg ikkje vil taka opp til drøfting her.

Utgangspunktet for vegetoterapien som særskild teknikk for lækjing av nevrosar og karaktervanskar var oppdaginga av det som Reich har kalla orgasmerefleksen. Denne oppdaginga har Reich sjølv fortalt om i avhandlinga Orgasmusreflex, Muskelhaltung und Körperausdruck (Oslo 1937). Hjå ein pasient med særleg tydeleg og snøgg utfalding av dei spontane rørslene vi nett har tala om, vart desse rørslene etter kvart meir og meir samanhangande, såleis at til slutt var heile kroppen med i dei. Dei hadde då form av ei karakteristisk bølgjerørsle gjennom hede kroppen, med aukande tempo, til dei til slutt gjekk over i kloniske rykkingar som under ein fri orgasme. Det var denne rørsla Reich kalla orgasmerefleksen. Og då han fyrst hadde sétt denne refleksen i fullt utvikla form og mintest utviklinga som hadde ført fram til ho, då slo det han at alle dei rørslene vi her har omtala som spontane rørsler, dei er delar av orgasmerefleksen og, når dei får høve til å utvikla seg, tenderar til å samla seg, integrera seg om ein vil, i denne refleksen. I den kliniske behandlinga går denne integrerande utviklinga av orgasmerefleksen i eitt med overvinninga av karaktermotstandet mot dei frie impulsane og med løysinga av dei muskulære spaningane i kroppen, såleis at tilnærrninga til den fulle frie orgasmerefleksen kan takast som eit mål for tilnærminga til sjeleleg helse, til nevrosefridom.

Det nye i den terapevtiske teknikken som Reich tok til med etter denne oppdaginga, var det at han særleg tok augnemerke på dei spontane kroppsrørslene, og på det som bremsa eller braut av eller hindra desse rørslene i å utvikla seg. Noko av slike rørsler har  kvart einaste menneske i samband med andinga og hjarteslaget. Hjarteslaget er det vanskeleg å verka på anna enn omveges og med medikament, medan andinga òg lèt seg regulera vilkårleg. Vidare ser det ut til at skifte i hjarterytmen sjølv er resultat av andre vegetative prosessar meir enn årsak til slike prosessar, medan andinga sjølv set i gang eller bremsar eller stoppar mange vegetative rørsler og kjensler. Legg ein merke til den spontane andinga åt eit menneske når det ligg og spanar av kroppen så godt det kan, så vil ein, med litt røynsle, snart få auga på fleire eller færre stader der det strammar meir eller mindre, anten stendig eller i rykker som vedkomande sjølv oftast ikkje veit om. Med noko røynsle ser ein òg snart at i minsto mange av desse strammingane er lekkar av ei holdning, eit kropps- eller andletsuttrykk, som på si side er vitnemål om anten ei stemning, eit 1òt eller eit karakterdrag, alt saman ting som kan vera medvitne eller umedvitne eller halvmedvitne, om ein kan bruka eit slikt ord.

Den vegetoterapevtiske behandlingsteknikken går ut på å frigjera dei spontane, vegetative rørslene. For å få det til må pasienten oppleva medvite både dei konstante og dei skiftande strammingar i kroppen som hindrar spontane rørsler, og desse spontane rørslene sjølve etter kvart som dei kjem — det gjeld med andre ord å få han til å oppleva medvite det som går for seg i kroppen hans, både det han sjølv gjer og det som går for seg av seg sjølv om det ikkje vert hindra. Terapevten går i dette dels beinveges til verks, dels omveges. Beinveges er det når han t.d. endefram får pasienten til å kjenna etter kva han kjenner av kroppen sin, eller gjer han merksam på at han ligg og strammar t.d. halsen eller augnebrunene. Omveges er det om han t.d. peikar på at pasienten ikkje ein einaste gong på ei lang stund har godteke noko av det terapevten seier, om det så har vore soleklåre ting alt saman, og kanskje dermed får han til å losna litt på den stive nakken sin for ei stund. Ei blanding av beinveges og omveges pågang er det når ein fyrst får pasienten til å kjenna ei viss holdning eller stramming og di nest lèt han sjølv finna ut kva dette uttrykkjer, gjerne òg kva utslag det nyss har gjeve i hans åtferd. I arbeidet med dette dukkar det i dei fleste behandlingar gong på gong fram gløymde eller halvgløymde minne, oftast med ein tydeleg samanheng med den stramminga eller det andlets- eller kroppsuttrykket vi nett holdt på med. Sume strammingar, særleg kanskje på stader som er vanskelege å sjå eller koma til utanfrå, vert vi merksame på gjennom draumar; ut frå den rettleiing som draumen gjev, kan vi då ofte få pasienten til å kjenna og arbeida på å løysa slike strammingar.

For kvar ny ting som pasienten såleis opplever, frigjerest eit nytt stykke vegetativ rørsle; dette gjeld anten det nyopplevde er aktuelt eller historisk — svært ofte er det både det eine og det andre. Når dei vegetative rørslene har nått ein viss styrke eller eit visst omfang, vil pasienten oppleva dei òg, dels saman med strøymingar i kroppen, dels som slike strøymingar. Desse strøymingane vert samanlikna med varmebølgjer, med linne elektriske straumar eller med ei lett suging eller draging med tydeleg lystdåm; pasientar som før har hatt tydelege religiøse røynsler, samanliknar dei med desse strøymingane («Strømme, strømme av nåde, salighet, glæde og fred»); andre, som er vane med religiøst målbruk, men ikkje har hatt noka personleg religiøs røynsle, seier at dei no skjønar kva «sæla» er, eller at dei har fått ein forsmak på sæla. Opplevinga av desse strøymingane bruker å gjeva større sjølvtillit og ny von om å bli frisk.

Frå den tid pasienten er i stand til å oppleva og følgja med i sine vegetative rørsler, kan han arbeida med i behandlinga på ein annan måte enn før, med di han no meir og meir sjølv kan kjenna både korleis han bremsar sine vegetative rørsler og kvifor, og såleis meir målmedvite arbeida med på å vinna over hindringane, både frå den kroppslege sida og frå karaktersida. Etter kvart som dette arbeidet lukkast, vil han verta meir og meir klår over, både kva for ytre vanskar og konfliktar det er som har skapt hemningane og dermed nevrosen hans, og kva for indre og ytre vanskar han får å slåst med om han vil verta fri og frisk att. Den fulle opplevinga av desse vanskane, kan innimellom gjera han så motlaus og nedtyngt at han ikkje er i stand til å sjå nokon utveg. Dersom slike depresjonar får høve til å verta for sterke før pasienten gjennom behandlinga har lært å gjeva uttrykk i ord og åtferd for det han kjenner, kan det lett henda at han sluttar utan nemnande betring, eller jamvel at han i motløysa tek livet av seg. Serleg gjeld det om at han tidleg vert klår over sitt eige undertrykte sinne og lærer å gjeva uttrykk for det; har han lært det, er faren for avbrot av indre grunnar og for sjølvmord liten eller ingen. Men det kan i denne samanheng vera verdt å peika på at i alle svære nevrosar er desse farane — òg den sistnemnde, faren for sjølvmord — til stadar, og det anten pasienten kjem til behandling eller ei. Det at pasienten vert meir og meir klår over det fulle omfanget av vanskane vert meir og meir klår over det fulle omfanget av vanskanc sine og kor djupt dei sit, det fører regelrett til at siste luten av behandlinga òg vert den tyngste og vanskelegaste, både for pasient og terapevt. Det same gjeld elles for psykoanalysen og karakter-analysen med.

Etter kvart som dei vegetative rørslene vert frigjorde, kjenner pasienten seg meir og meir fri elles Og, og ikkje berre det, han kjenner seg meir og meir levande. Hans evne til å leva med i, gå opp i, gjeva seg over i det han til kvar tid held på med, aukar efter kvart, både når det gjeld arbeid, når det gjeld omgang med menneske, og når det gjeld seksualitet. Både arbeid, omgang og seksualitet gjer seg fri for det meste av det dei har ved seg både av plikt, av tvang, av ære- og kappelyst og av skuldkjensle, og vert til naturlege funksjonar som ein fritt og heilt kan gjeva seg over kvar på sin måte og til si tid. Og motstand slær ein ikkje lenger ned eller gjer ein motlaus, men eggjar ein til hardare tak, til kvassare ågang, til sinne om det trengst, eller, når motstandet verkeleg er uvinneleg, til leiting etter nye vegar eller nye mål. Ein kjenner seg i det heile meir levande. Dermed er det ikkje sagt at ein kjenner seg meir nøgd eller meir lukkeleg, stundom heller tvert om: Dersom ein lever i slike kår at ein ikkje kan greia å halda sitt nye indre liv ved like, så vil ein taka seg meir nær av det, lida meir under det enn før. På hi sida skal det mykje meir til før ein gjev opp freistnaden på å betra dei vonde livskåra, både for seg sjølv og for andre. For ein som er vegetativt frisk, han har dermed ei større evne til kontakt med andre, til medkjensle med dei, såleis at han òg lid under deira liding — altså enno ein grunn til misnøye, til ulukke. Ein kan seia at evna til liding veks om lag i same hove som evna til lukke — som rimeleg er, når ein hugsar på at alle hemningar for det frie vegetative livet vart til som ei vern mot angest og liding.

Den som er vegetativt fri, han opplever sine eigne turfter, sine ynske og impulsar annleis og sterkare enn den vegetativt bundne — frårekna dei særtilfelle då dei oppdemte impulsane åt den bundne brått bryt fram med så å seia unaturleg ofse. Men for di den vegetativt frie er såleis, finn han seg ikkje i andre ytre band og stenge enn dei han ser ein vitug grunn for. Og han vil kjenna trong til å ha frie menneske ikring seg, vil vantrivast mellom overmenn og undermenn, av di dei ikkje er i stand til å taka imot det han har trong til å gjeva, eller til å gjeva att det han har trong til å få. I eit samfunn som meir eller mindre byggjer på ulikskap og underkuing vil han difor verta revolusjonær. Han vil krevja ein samfunnsskipnad som gjev rom for frie menneske, og han vil krevja ei oppfostring som lèt borna få ha i fred den naturlege vegetative fridomen dei er fødde med. Ut frå dette var det Reich drog opp grunnlinene for ein seksualøkonomisk pedagogikk og for ein seksualøkonomisk politikk; meir enn grunnlinene kunne det sjølvsagt ikkje bli, berre ei seksualøkonomisk oppfostring i praksis vil kunna finna fram til meir detaljerte rettleiingar.

Grunndraget i ei seksualøkonomisk oppfostring er sjølvregulering. Med det meiner vi at alt som vert gjort med og for barnet, skal retta seg etter turftene åt barnet, slik som det kjenner dei og viser dei, og at barnet får høve til å stetta sine turfter, realisera sine ynske sjølv, så snart det kan og så langt det kan og viser at det vil — alt saman med rimeleg omsyn til dei naturlege krava åt dei vaksne og til dei ytre tilhøva og livsvilkåra. Grunnlaget for kravet om sjølvregulering er den røynsla vi gjer i så å seia kvar einaste behandling, at dei vegetative og dermed dei nevrotiske hemningane så godt som utan undantak skriv seg frå inngrep frå dei vaksne i den naturlege utviklinga og sjølvutfaldinga åt barnet. Sjølvreguleringa må taka til alt frå barnet er kome til verda, såleis at det alt frå sin fyrste dag sjølv får avgjera når, kor mykje og kor lenge det vil eta, når og kor lenge det vil sova og vaka, når det vil tøma tarmen og blæra, og når det vil ha stell. Det vil alltid krevja noko tid og noko omtanke av dei vaksne å finna ut korleis barnet vil ha desse ting, men med denne tida og denne omtanken vil ein snart finna ut det som er barnet sin eigen naturlege rytme, og har ein fyrst funne ut det, så kan ein lita på denne rytmen og rekna med han mykje tryggare enn med nokon vane som barnet har fått innlært utanfrå. Vidare vil initiativet, tiltaksevna, åt barnet veksa saman med kreftene og gjera det sjølvhjelpt og sjølvstendig så snart alderen og kreftene gjer det mogeleg å bli det. For det tredje vil ein sleppa tvil i eit spørsmål som nettopp i vår tid er vanskeleg for mange foreldre: Kor mykje kjærleik og kjæl skal ein gjeva barnet? Svaret er for oss greitt: så mykje som barnet sjølv vil ha, korkje meir eller mindre. Får det mindre enn det vil ha, vert det ulukkeleg og får mistru til seg sjølv og dei vaksne, det får nettopp den mindreverdskjensla som så mange vaksne no dregst med. Og får det meir enn det sjølv vil ha, så vert det bortskjemt, lærer seg av med å gjera noko sjølv for å få det som det vil ha, og tykkjer til slutt det er lite stas med alt det får, kor mykje og kor gildt det enn kan vera. Det same gjeld elles om alt det barnet får før det sjølv viser at det vil ha det: Det grev grunnen unna ei av dei grunnleggjande turfter for eit lukkeleg og framgangsrikt liv, turfta til å hjelpa seg sjølv så langt ein kan og til å røyna alle sine krefter til det ytste. Og endeleg vil ei oppfostring etter sjølvregulerings-prinsippet gjeva foreldre og oppfostrarar større glede av borna enn noko anna oppfostring, for di denne oppfostringa gjev rom og vokstervilkår for ein vidare og djupare kontakt mellom bom og vaksne enn det på annan måte er mogeleg å få.

Det er ikkje så lenge det har eksistert noka seksualøkonomisk oppfostring i praksis, men det finst då nokre få born som for det meste har vakse opp mellom vaksne med det synet på oppfostring som eg her har skissert eit par grunnliner i. Eg kan ikkje no koma inn på korleis sjølvreguleringsprinsippet verkar i dei einskilde grunnleggjande livshøve, slikt som reinsemd og orden, leik og annan omgang med andre born og med vaksne, læring og studium, arbeid og livsutfalding i det heile, og heller ikkje på den rolla seksualiteten spelar i livet åt born som får veksa opp under slike vilkår. Eg vil berre nemna at dei som eg kjenner av desse barna, dei er dei friskaste, naturlegaste, gløggaste og mest hugtakande bom eg i mitt liv har kjent — og eg har kjent og vore vener med mange bom, både små og store.

Då vi tala om korleis dei vegetative rørslene og strøymingane kjennest, korleis dei vert opplevde, nemnde vi at folk som før hadde hatt personlege religiøse røynsler eller var vane med å ordleggja seg i religiøse ordlag, dei samanlikna jamleg sine vegetative kjensler med sine religiøse, eller skildra sine vegetative kjensler i ord frå det religiøse målet. Desse fakta reiser spørsmålet om kva rolle desse kjenslene spelar i det religiøse livet og dermed i religionen i det heile, etter di det mellom vitskapsmenn i minsto i vår tid synest vera allment godkjent at grunnlaget som all religion byggjer på er dei religiøse røynslene. Dette spørsmålet har enno ikkje fått meir enn ei reint førebels drøfting, i mindre arbeid av Reich, Karl Teschitz og meg sjølv; det eg her kan leggja fram om det, vert difor òg berre førebels resultat, som eg vonar det skal bli høve til å djupa ut i ein annan samanheng.

Den religiøse røynsla (eller opplevinga) har alltid stade i brennpunktet for religionspsykologien, heilt sidan denne vitskapsgreina vart til i slutten av førre hundreåret. Eg meiner sjølv at eg har påvist (i Møtet med det heilage, Oslo 1927), at det er ei psykologisk røynsle av eit særskilt slag som er grunnlaget og utgangspunktet for og årsaka til alt det som er spesifikt religiøst i religionane; denne røynsla, som fell saman med det William James kallar dei mystiske medvitstilstand, har eg kalla ekstase, og vist under kva for vilkår ho kan og må ha gjeve opphavet til religionar. Her skal eg berre nemna at ekstasen i ei eller anna form er ein fast og sentral del av den religiøse omvendinga, som vel er det religiøse fenomen som har vorte vidast studert av psykologane, og som dertil står i sentrum av interessa i serleg mange kristne religionssamfunn. Aller sterkast er denne interessa i dei engelske og amerikanske religionssamfunna, og det er derifrå vi har dei heste granskingar av omvendinga òg.

Desse granskingane, som byggjer like mykje på utsegner frå levande menneske som på litterære kjelder, viser at i desse samfunna minsto er omvendinga framfor alt eit pubertetsfenomen — ordet pubertet teke i si sosial-psykologiske tyding, om tida frå kjønnsmognaden til det kjem i stand eit vakse kjønnsliv. Nettopp dette gjer det lettare å skjøna heile omvendingsprosessen, for di det nøyer oss til å spørja kva det er ved overgangsalderen som gjer ungdomen særleg næm for slike røynsler. Studiet av bom og vaksne frå seksualøkonomisk synsstad med vegetoterapevtisk teknikk gjev oss svaret. Det syner at småborn, før dei i nemnande mon har fått sine naturlege tendensar underkua, i alle sine rørsler viser det frie og mjuke og yndefulle vegetative laget, som vi hjå vaksne berre finn i unntakshøve eller etter ei lang behandling. Det viser vidare at denne mjuke og friske spontaniteten minkar og til slutt vert mesta borte etter kvart som barnet vert tvinga til å halda att sine natulege impulsar og sine naturlege reaksjonar på inngrepa frå dei vaksne. I fire-fem-seks-årsalderen ser ein særs tydeleg hjå dei fleste born denne tilbakegangen i vegetativ friskleik. Frå fem-seksårsalderen har mange born bytt om ein stor del av den naturlege livs- og lukkekjensla med ein meir eller mindre utrygg byrgskap av at dei vaksne er fornøgde med dei, eller at dei kan hevda seg mellom jamnaldringane. Dette går på ei vis vel i nokre år frametter, gjeme til fram mot puberteten. Då får den underkua livshugen og særleg seksualiteten ny kraft frå kjønnsmogninga. Men sidan alle avlaup er meir eller mindre stengde, vert han demt opp; til det trengst det mykje energi, binde-energi, så den energien det medvitne sjølvet rår over, vert mange gonger liten — med det resultat at ein kjenner seg maktlaus, evnelaus, mindreverdig og tom eller ulukkeleg. For mange kjennest det anten som livet ikkje er noko tess, eller som dei sjølve i minsto ikkje kan få noko av det som gjer livet verdt å leva. Det er dette som for ein stor del utgjer dei såkalla pubertetsvanskane. Desse vanskane fell ikkje alltid saman med den fysiologiske puberteten, som er tida for mogninga og utskiljinga av dei fyrste kjønnsceller. Men reknar vi med den psykologiske puberteten, som varer frå ei tid føre den fysiologiske og til den unge mannen eller kvinna har teke opp eit vakse seksualliv, då kan vi slå fast at så godt som alle menneske i våre kultursamfunn har sine pubertetsvanskar. I denne vanskelege tida, då livet synest ein vondt og usælt eller tomt og audt, kjem så religionen med sitt evangelium, sin «glade bodskap» om eit anna, eit nytt, eit betre, eit rikare og sælare liv, for alle som vil omvenda seg og tru. Eg skal ikkje her koma inn på dei metodane religionen bruker for å få i stand ei slik omvending og tru, heller ikkje på dei tilfella då omvendinga og trua synest koma reint av seg sjølv, utan noka førebuing. Eg skal nøya meg med å konstatera at omvendinga og trua verkeleg fører til eller fører med seg eit nytt liv, som vert opplevt av den omvende og truande med den sterkaste røyndomskjensle han i det heile veit om. Denne opplevinga kjennest for dei fleste som eitkvart heilt nytt i livet deira — berre ein og annan vert mint om ei tid langt attende i barndomen, då han kjende seg levande på ein liknande måte. Det må vera slike minne som har skapt bibelorda om at «utan de vert som bom, kan de ikkje koma inn i Guds rike» og «at Guds rike høyrer småborna til». For det nye livet som religionen lovar og gjev sine truande, det er i hovudsak ei oppattvakning, eit frambrot av det spontane vegetative livet og den medfylgjande livskjensla, som kvart friskt og ukua barn har, om enn mindre medvite av di det hjå barnet frå fyrst av ikkje kjenner noka grense eller nokon motsetnad.

Det vitskaplege provet for at dette er så, er hittil ikkje gjeve, og det er mykje mogeleg eller jamvel rimeleg at det resultatet av mine eigne røynsler og granskingar som eg her grovt har rita opp, at det kan koma til å sjå annleis ut etter meir røynsle og vidare gransking. Men eg trur at kvar den som har litegrann kjennskap til både nevroseterapi og religionspsykologi, vil sanna at det frå denne synsstaden opnar seg store og lovande arbeidsoppgåver for religionsgranskinga.

Det seier seg i grunnen sjølv at ein psykologisk teori med det skisserte synet på sjeleleg og kroppsleg helse, på pedagogikk og på religion, den må òg få konsekvensar for eins syn på politikk og samfunnstilhøve. Nokon fastlagd selcsualøkonomisk politikk er ikkje utarbeidd enno, og kan ikkje godt verta det før tilstanda i dei ymse kulturland er slike at ein kan gjera praktiske freistnader på å realisera i større mål dei seksualøkonomiske prinsippa. Frå seksualøkonomisk synsstad må hovudmålet for all politikk vera å skipa samfunnet og livskåra slik at livet, det frie, spontane, vegetative livet kan få falda seg ut så fritt og så sterkt som råd er — det er det heste «hushaldet» med den seksuelle energien = livsenergien. Til dette krevst det at kvart menneske har fritt rådvelde over sin eigen kropp og fritt kan følgja og realisere sine eigne ynske, seksuelle og andre, så lenge han ikkje dermed krenkjer tilsvarande ynske åt andre; samfunnet må òg syta for dei ytre høve som trengst til dette. Vidare må samfunnet syta for ei oppfostring som respekterar alle dei naturlege turftene åt borna og gjev dei høve til å utvikla seg fritt slik dei sjølve vil det innanfrå, i naturleg samspel med andre likså frie born og vaksne. Og endeleg må arbeidet skipast såleis at kvart menneske heilt ut, eller i minsto i all hovudsak, får gjera det arbeidet det likar og i samarbeid med dei det trivst med, såleis at arbeidet ikkje lenger stengjer og drep, men tvert om sjølv er uttrykk for den spontane, frie livslysta.

Det kan ingen i dag seia korleis eit samfunn må vera for å fylla desse krava, og heller ikkje kan nokon i dag seia korleis vi skal nå fram til eit slikt samfunn. Det som i dag kan gjerast, det er at alle dei som medvite kjenner det spontane livet i seg og skjønar dei vanskane og farane det lever i no, i det noverande samfunnet, at dei kvar for seg og i samarbeid med kvarandre skaffar seg kjennskap til samfunnsorganismen som han no er og som han no verkar, og saman finn ut kvar ein best kan setja inn med arbeid for ein ny, fri og naturleg samfunnsskipnad. Berre så mykje må vi vel alt no kunna seia, at arbeidet i samfunnet lyt taka sikte på å stetta dei naturlege turftene åt menneskja, og at all samfunnsskipnad lyt gå ut frå dette arbeidet og byggjast opp og ut av dei som er med i det.

På enno eitt område — eigenleg det største og vidaste av alle — vil dei seksualøkonomiske livsteoriane gjeva nye, store og viktige arbeidsoppgåver, eg meiner i biologien og del vitskapane som heng saman med den, som patologien, fysiologien, og terapien.

Ut frå sine kliniske røynsler om den fulle orgasmen og den rolle den spelar som utjamnar av sjelelege og vegetative spaningar og dermed som vedlikehaldar av den psykofysiske helsa, tok Reich til å granska kva denne orgasmen eigenleg er for noko, når ein ser på han biologisk og fysiologisk. Han kom då på den tanken at det ein ved orgasmen opplever som seksuell øsing og spaning, og som syner seg som vagotoni med blod- og væskestrøyming til kroppsyta, serleg til kjønnsorgana, det er fysisk ei mekanisk spaning som fører med seg ei elektrisk opplading, som når ho har nått ei viss høgd, slår over i utlading og mekanisk avspaning. Ved eksperiment med ein oscillograf slo han fast at det ved seksuell øsing finst ei slik stiging i den elektriske ladinga på dei erogene stadene som han hadde tenkt seg ut frå den nemnde hypotesen; på hi sida fann han ein nedgang i den elektriske ladinga på desse stadene når forsøkspersonen opplevde angest eller ulyst. Som før nemnt knyter seksuell øsing og lyst seg til ei overvekt av vagotoni, angest og ulyst derimot til ei overvekt av sympatikotoni. Og vagotoni vil seia strøyming til kroppsyta, utviding, ytespaning, sympatikotoni derimot strøyming innetter, samandraging, nedsett spaning på yta. Eit rytmisk skifte mellom strøyming utetter og strøyming innetter finn vi hjå alt manifest liv, frå den uvandaste eincelling til den høgste organisme, herre med den skilnaden at medan denne rytmen hjå høgre organismar knyter seg til eit vegetativt nervesystem, med parvis motsette vagus- og sympatikus-funksjonar, knyter den seg hjå lågare organismar til verknaden av somme kjemiske emne. Desse emna fell i to hovudgrupper, den eine med vagus-verknad, den andre med sympatikus-verknad; til den fyrste høyrer kalium, cholin og lecitin, til den andre kalsium, adrenalin og cholesterin — vil vi kalle gruppene for kalium- og kalsium-gruppa.

   I ljoset av alt dette, og ei mengd med andre einskildfakta som knyter seg til det, kom den formelen Reich hadde sett opp for orgasmen:

spaning – opplading – utlading – avspaning

til å få ei ny og mykje vidare tyding. Sidan det skiftet, den rytmiske rørsla som kjem til uttrykk i denne formelen, finst hjå alt levande, spurde Reich seg om det ikkje var formelen for sjølve livsfunksjonen han der hadde funne. Og straks gav han seg til å sjå seg om etter eksperiment som kunne svara på dette spørsmilet. Dei fyrste som lukkast, var dei han kalla bion-eksperimenta.

   Desse eksperimenta går ut frå den tankegangen, at dersom orgasmeformelen samstundes er formelen for sjølve livsverksemda, så må det koma fram liv i og av livlaust to, dersom ein blandar emne med den kjemiske samansetning som levande materiale har, under slike høve at det kan koma i stand eit slikt rytmisk skifte med mekanisk spaning — elektrisk opplading — elektrisk utlading — mekanisk avspaning, som formelen krev. Til det formålet blanda Reich ymse steriliserte emne, til dels organiske, under slike høve som nemnt; det synte seg då at det i og av somme av desse blandingane kom i stand liv; under mikroskopet kunne ein sjå same slag rørsler som i levande eincellingar, deler av blandinga organiserte seg til celler med kjerne og protoplasma, og når ein førde dei over i sterilisert næringsbuljong av dei slag ein vanleg bruker til bakteriekultur, så øksla dei seg og laga meir og meir av næringbuljongen om til levande materie. — For å tryggja seg mot infeksjon frå lufta eller frå instrument, fann den franske dosenten Roger du Teil på ein måte til å utføra både steriliseringa og blandinga i eit system av lufttette røyrer, som gjorde infeksjon umogeleg; resultatet vart likevel det same. Bioneksperimenta vart emne for fleire presseåtak i Noreg særleg våren og sommaren 1938. For ein del bygde desse åtaka på eit altfor laust målbruk og ei for lite gjennomtenkt framstilling i Reichs bok om bionene; men i hovudsaka bygde dei på skort på kjennskap til eksperimenta: ikkje ein einaste av kritikarane hadde sjølv sett seg inn i Reichs forsøksteknikk eller sjølv gjort etter eit einaste av hans forsøk. Ein vitskapsmann som vart beden om å setja seg inn i Reichs forsøk om resultata av dei så pass at han kunne gjera seg opp ei eiga meining om dei, svara at det ville han ikkje — for, sa han, skulle eg verta overtydd om at Reich har rett, ville eg ikkje tora stå ved det offentleg, slik ein revolusjon som det ville skapa innan vitskapen.

   Sjølv er eg for lite kjend med biologiske og bakteriologiske arbeidsmåtar til å kunna ha meir enn ei lekmanns-overtyding, bygd på min kjennskap til Reich og skriftene hans og på det eg har sett av eksperimenta hans. Eg skal difor ikkje seia meir om striden om bionene, men berre freista gjeva eit stutt oversyn over Reichs vidare tankegang og eksperiment.

Eg nemnde at Reich til bion-eksperimenta sine brukte m.a. steriliserte rester av livlause organismar. No synte det seg at dei levende som vart til under eksperimentet, var av heilt andre slag enn den organismen som det steriliserte emnet var teke frå: m.a.o., ein organisme kan døy og sidan gjeva emne til eit nytt slag spontant liv. Reich sette dette i samband med ein tanke som ymse patologar før meir lausleg har vore inne på: at det levande sjukdoms-toet i somme sjukdomar, som t.d. tuberkulose og kreft, kunne ha vorte til ved «sjølvavling» (generatio sprontanea) i daudt og forfalle organisk vev. Reich meinte at om dette er så, då måtte ein t.d. i kreftsjukt vev kunna finna små levende av samme storleiks- og organisasjonsorden som dei bionene han hadde oppdaga. Han gav seg til å granska slikt vev med dei største mikroskop han kunne skaffa, og granskinga gav han rett: Han fann små levende som før ikkje hadde vore oppdaga, og fekk dyrka dei i same slags kulturar som bionene. Han freista vidare å blanda dei nyoppdaga basillane med bioner, og det viste seg då at somme av bionene var meir leveføre enn basillane, som dei etter kvart åt opp. I dei siste par åra — sidan hausten 1939 i Amerika — har Reich halde på med vidareføring av desse eksperimenta, til dels i samarbeid med amerikanske kreftgranskarar. Detaljar om arbeidet i desse siste åra er enno ikkje komne hit, men så mykje har vi høyrt at vi har lov til å vona på viktige resultat både for kreftgranskinga og for kreftterapien.

Under arbeidet med bion-eksperimentet kom Reich til å leggja merke til ymse ting som han ikkje kunne forklåra annleis enn som verknader av ei ukjend utstråling frå bionene. Ved forsøk med eit statisk elektroskop kunne han visa at somme bioner verka på eit gummistykke på same måte som gnidingselektrisitet; gummistykka gav òg same utslaget om dei vart lagde i solskinet, eller om dei vart lagde på magen eller kjønnsorgana på folk med vegetativt rørslenæme — derimot gav dei lite eller inkje utslag om dei vart lagde på folk som vegetativt var støle. Etter det syntest det fastslege at folk med fritt vegetativt liv strålar ut energi, ikkje berre figurleg eller sjeleleg, det har lenge vore kjent, men bokstavleg og fysisk. Kva dette kan få å seia for vårt syn på og for vårt bruk av den vegetative energien, er det enno uråd å seia noko om. Eg berre nemner at det no vert drive med vidare eksperimentering med denne energien i ymse land; vonleg kjem dei snart så langt at vi kan få høyra noko om dei.

Vi har her freista skildra framvoksteren av den granskingsgreina som grunnleggjaren, Wilhelm Reich, har kalla seksualøkonomi, frå ein klinisk nevroseterapi til ein teori om funksjonane åt livsenergien i det heile. Det tok til med ei påvising av kva seksualiteten har å seia for den sjelelege og dermed for den kroppslege helsa, og grunnla ut frå det læra om hushaldet med den seksuelle energien, ei lære som skapte ei rekkje nye arbeidsoppgåver for terapien, pedagogikken, religionsvitskapen, samfunnsvitskapen og politikken, og endeleg reiste nye problem for biologien, den allmenne og spesielle patologien, derunder kreftgranskinga, og endeleg for biofysikken. Namnet seksualøkonomi tok den nye granskingsgreina med seg over på dei nye vidare arbeidsmarkene sine òg, endå granskinga no kan synast femna mykje vidare enn namnet seier. Likevel er det fleire gode grunnar til å halda på det gamle namnet. For det fyrste den historiske grunnen, at det var studiet av seksualiteten som var utgangspunktet og grunnlaget for teorien. Di nest den tingen at granskinga hittil etter kvart har gjort det meir og meir klårt at den seksuelle energien, libido i psykoanalytisk målbruk, den er ingenting anna enn sjølve livsenergien; dette kunne ein kanskje òg ordleggja slik at ein seier det finst ingen spesifikk seksualenergi, «seksualenergien» i trongare meining er sjølve livsenergien retta mot eit seksuelt føremål. Seksualenergien er altså ikkje ein del av livsenergien, seksualiteten er ein funksjon av den samla livsenergi, såleis at når seksualiteten er fri, er livsenergien det òg i same mon. Vert seksualiteten meir eller mindre undertrykt, vert den samla livsenergien det i same mål. Dette synet særmerkjer i så høg grad heile teorien vår, spelar så avgjerande inn i alle dei greiner granskinga vår hittil har vore inne på, at det er rimeleg det kjem til uttrykk i sjølve namnet på teorien. Ein kunne kanskje tenkja på tit namn som «seksual-energetikk», men det ville ikkje svara til vårt syn på granskinga som er det at arbeidet vårt skal tena det menneskelege føremålet å hjelpa folk til å styra på beste måte sin livsenergi; det synet kjem til orde i namnet seksualøkonomi. Endeleg ligg det i namnet at vi vedkjenner oss det revolusjonære i arheidet vårt., med di vi i sjølve namnet lyfter fram i ljoset og til ære det som til alle folks ulukke har vore mest avheidra og fordømt og underkua: seksualiteten, det menneskelege grunnkravet om lyst og lukke med og ved vår eigen kropp og våre medmenneske.

* * *

Som kvar annan djupgåande eller vidfemnande psykologisk eller filosofisk teori, så har seksualøkonomien til bakgrunn ein viss måte å oppleva ting på. Ein slik opplevingsmåte er alltid vanskeleg å setja i ord, jamvel om han er medviten, som han i dei fleste tilfelle er berre eit stykke på veg. Den opplevingsmåten som er bakgrunnen for seksualøkonomien, vil eg freista formulera såleis: ei medviten oppleving av eins eigen kropp som ein levande einskap og heilskap, og av det kroppslege og det sjelelege som to sider av eller to uttrykk for eitt og det same. Den som ikkje sjølv opplever dette såleis, han vil ha vanskeleg for å skjøna og halda fast på samanhengen i dei seksualøkonomiske teoriane.

For barn synest denne opplevingsmåten vera sjølvsagd og naturleg, men før han vert heilt medviten, vert han undertrykt i den vanlege oppsedingskverna. Denne kverna har nettopp — dels medvite, dels umedvite — den oppgåva å knusa det «opprørske», det «obstanasige», det «ulyduge», det «usømelege», det «umoralske» i barnet, få viljen åt barnet i lomma på dei vaksne. Det skjer ved å øydeleggja hjå barnet den naturlege kjensla av kroppsleg og sjeleleg einskap og heilskap. Barnet vert truga, formana, suggerert til å finna somme deler av kroppen og deira funksjonar «stygge» og «skamlege», og til å halda somme av tankane og ynska sine for «vonde» eller «slemme» i motsetnad til andre som er «snille», «gode», «dygdesame». Lukkast denne oppsedinga, misser barnet si kjensle av indre sjeleleg og kroppsleg einskap, samanheng og styrke, det vert i staden tvihuga, kløyvt, avstengt, det vert fullt av tvil, «anfektelser», førehandsangest og bondeanger, det kjenner seg maktlaust og hjelpelaust, og vert ein lydug reiskap for dei som vil bruka det — til sine føremål.

Hovudmålet for ein seksualøkonomisk politikk er å få slutt på denne øydelegginga og skapa vilkår for at bom og vaksne kan få leva og oppleva livet friskt og naturleg.

1  Prenta på engelsk (under psevdonymet Carl Arnold) i «International journal of Sex Economy and Orgone Research., vol. III. 1944.

2 Kor vidt det seksualitetsomgrepet er som professor Schjelderup nyttar i si nyaste nevroselære, har eg ikkje kunne få greie på; heller ikkje om han sjølv reknar sin teori for psykoanalytisk.