Moralsk panikk på Ljan/Nordstrand

Moralsk panikk – […] Begrepet er senere tatt opp i vanlig språkbruk som en mer allmenn betegnelse på en panikkartet reaksjon i offentligheten når en gruppe eller et fenomen fokuseres som trussel mot den alminnelige moral. For at en slik gruppereaksjon skal kunne karakteriseres som moralsk panikk, forutsettes det at den er ugrunnet eller overdrevet. (Wikipedia)

På midten av 1990-tallet hadde jeg en database på internett. På den var det en periode barneporno. Informasjonen om dette delte jeg uoppfordret på nettstedet Xiandos i januar 2007 (lenke). Her hadde John Færseth tydeligvis lest det og i en forumdiskusjon på det daværende nettstedet Conspiracy Central i mars 2008 spurte han (brukernavn njegosh) om jeg (brukernavn meco) kunne fortelle om dette. Her er det jeg skrev den gangen:

As I said, I’ll be happy to give the best answers that I can. This is obviously something that has had a big impact on me and my subsequent development. And on the other hand it didn’t arise out of nothing. A short version is that ever since I attained puberty I was attracted to and sexually aroused by the sight/thought of boys (pubescent, not prepubescent). So, with the money I got for my 13th birthday I ran downtown and bought myself a Super 8 mm film projector and two 10 min flics, one with two boys, 14 and 15 years old, and one with a boy, about the same age, who as a boy scout knocks on the door of an older woman (in order to sell something or rather) who subsequently seduces him. After this I continued to be a high-volume consumer of gay pornography with a preferance for pubescent boys. Before the Internet started up and I got on it (in early 1994), I had never before encountered child pornography. It did not take long before I discovered the gay porn channels on IRC with names such as #gayteengifs. I purchased a 28k8 leased line around 1995-96 to enable me to remain online 24/7. So I started to collect erotic and pornographic photos of boys, still no prepubescent. As I gradually became aware that there was a pedophiliac presence on the net, I looked this up out of curiosity and genuine interest for what this was all about. It was subsequent to this that I began accepting a few images that went below. agewise, what I had previously received. Due to the illicit nature of this trade and the high level of paranoia in the men who had a particular interest in this, I closed off a part of my then FTP site for such trade, giving out separate access to people who were particularly interested in exchanging either nude photos of prepubescent boys (aroused or not), photos showing such young boys engaged sexually with each other, or pictures of adult men having sex with these young boys, this particular genre goes by the name of “intergen” (meaning intergenerational ).With regards to the legal pictures, they were of the same kind that I presented openly in image galleries on my personal home page, which I believe had 800,000 visitors as early as 1995. I did charge money for access to my “legal” connection from people who weren’t trading (remember that this all started as a trader-collector activity on IRC using the DCC protocol), I believe $25 for six months access (I don’t remember exactly). My gains from this approximately covered my expenses for the leased line, that’s how I justified to myself taking that money. And since all the people who ever had access to the youngest pictures were already into this activity of exchanging (or trading, as the term was, it was a fully reciprocal process) them, pay was never considered. Besides, I was quite consciouss that there were ethical considerations involved, not to mention criminal, so I did not want to provide access to this material to people that were not already into this.All my child pornographic images were hidden on my hard drive by an encryption protocol which in some respects is similar to PGP, which was called SFS- Secure File System. So, when I was arrested in November 1998 and all my computers impounded, the police were never able to find this material. The reason for my arrest was somewhat unrelated to this. It involved a burnt CD which contained heterosexual porn which some teenage boys who had been in my apartment asserted that they had received from me. That CD was an anomaly as I had never cared for naked women or girls. It had been left (forgotten maybe) by a teenage boy whom I had become acquainted with, and when some other teenage boys (a little yonger, around 14) were in my home, they discovered it and asked if they could borrow it. Not giving that matter much thought I said fine. I was convicted in the lower courts for having made illegal pornography available to minors, however, when the case was appealed, I was acquitted as it became unclear whether the CD presented in court was the same which I had had in my apartment (and which I had barely glanced at).So, consequently, my entusiasm for Internet pornography waned rapidly. In fact, I experienced what can probably best be described as pornography exhaustion. Having abused my eroticism with audiovisual voyerism through pornography for my entire adult life, I experienced a spiritual dearth where my life had become very bland, I hadn’t had any dreams for years, and I was completely deprived of the ability to make visualizations in my mind. And, I lost my sexual drive to a significant, and to me alarming, degree. In fact, I went to see a sexologist. He in turn prescribed psychotherapy, and for a few years I regularly went to see a shrink to try and untangle my life and gain some sort of purpose and direction and, meaning. Probably an important factor for the big changes that were then to take place in my life also was my having begun to experiment with cannabis in 1997, at the age of 33. Through 2003 I did a lot of this drug. In the meanwhile I also tried out ecstacy and amphetamine, and I discovered House music.

This is as compact as I am able to present this matter to relay the minimum of context and meaning with regards to your inquiry. The laptop, my last computer, was stolen/disappeared from my possession from a notorious conspiracy/ex-hippie hangout in Oslo in early 2003. That place, Hjelmsgate 3, was, and I’m sure still is, seriously infested with intel agents, and certainly should warrant much more attention than it so far has received. Now, I still don’t understand how this has any bearing on what is being discussed here. I still think njegosh has to connect some dots. Otherwise, I’ll await any follow-up questions.

Jeg registrerte meg på Facebook i 2007 men begynte ikke å bruke nettstedet aktivt før i 2009. Tidlig la jeg inn en infotekst om meg selv som inneholdt kort informasjon om dette med barnepornoen og med lenke til forumdiskusjonen og teksten som er sitert over.

Så hurtigspoler vi til august 2012.

Etter å ha bodd i over seks år som husvill på ulike kommunale botiltak (hospitser, etc.) ble jeg av sosialkontoret tilbudt bolig på Ljan, lengst sør i bydel Nordstrand. I de første månedene i egen leilighet gikk jeg masse turer rundt omkring i nabolaget og omkringliggende områder. På en av disse turene kom jeg forbi Hallager fotballbane på Ljan. Der var det en fotballkamp på gang, og jeg fikk lyst til å ta en titt. I en alder av 48 år hadde jeg inntil da ikke vært fotballinteressert, selv om jeg de siste årene jeg bodde på kommunens Fredensborg Bosenter hadde sett, til dels med interesse, på en del fotballkamper når det var det som ble vist på TV. Men inntil turen forbi Hallager hadde min interesse for fotball altså vært passiv og minimal.

Det var tretten år gamle gutter som spilte mot hverandre og ett av lagene var Nordstrand. Jeg så kampen og ruslet hjem etterpå. Ettersom jeg verken har TV eller internett hjemme ble det til at jeg fant veien til Hallager og også til «Niffen» (Nordstrand kunstgress) for å se flere kamper, og underveis ble jeg også flinkere til å lete fram på nettet når det skulle være kamper. Til å begynne med så jeg mest de yngste årsklassene av gutter som spiller 11er-fotball (altså fra 13 år). Jeg fikk også med meg et cup-arrangement for disse årsklassene (eller kanskje enda litt yngre) en helg på Hallager. Men det var ikke noe system i min fotballtitting ennå, og sesongen tok snart slutt. Da tok jeg fotballpause, og jeg hadde da ingen forestilling om at jeg skulle utvikle fotballinteressen ytterligere seinere. Men så tok vinteren slutt.

Jeg oppdaget Norges Fotballforbunds nettsted fotball.no, og der fant jeg ut at man kunne lete fram informasjon om hvilke kamper den enkelte klubb har hver dag eller til og med alle kamper som blir spilt i Oslo en enkelt dag.

Jeg bestemte meg for å gå og se Nordstrands G16-lag (gutter 16 år) som skulle spille sin første kamp i interkretsserien 2. april (2013) borte mot Lillestrøm. Den kampen var ingen stor opplevelse. Kaldt var det også. Jeg fortsatte imidlertid å følge dette laget (G16 eller G97) i serien. Jeg oppdaget ganske raskt at interkrets er elite. Det er en egen liga bestående av lag fra Oslo, Akershus og Østfold fotballkretser, der de beste lagene i kretsenes 1. divisjon kvalifiserer for å være med. Jeg møtte opp på seriekamper, både hjemmekamper og bortekamper, og jeg var også med og så på at laget havnet sist i helge-cupen Altea Cup som Vålerenga arrangerte på vårparten. Men jeg skjønte allerede da at det var ikke en representativ prestasjon for dette laget. For selv om mine forhåndskunnskaper om fotball var magre så skjønte jeg når jeg så disse gutta kjempe mot andre lag at her var det mange svært dyktige spillere.

I slutten av juni var det slutt på vårsesongen, og jeg regnet med at nå ble det noen måneders pause i fotballen for min del (selv om jeg hadde tenkt meg på Norway Cup på slutten av sommerferien – for første gang). Men ved hjelp av kampoversiktene på fotball.no fant jeg ut at de spilles jo faktisk fotball omtrent hele sommerferien! Selv midt i juli er det mulig å finne fotballkamper ihvertfall et par ganger i uka – dersom man bare er villig til å røre litt på seg. Så da dro jeg til Eidsvoll, Skedsmo, Moss og Drammen og en mengde steder ikke fullt så langt unna for å sveipe med meg det som det var mulig å få med seg. Sommer, sol og fotball! En flott sommer! Norway Cup som varer en uke fra slutten av juli til begynnelsen av august var også en veldig artig opplevelse. Jeg fulgte kampprogrammet og prøvde å få med meg så mange Nordstrands-kamper hver dag som mulig. Det var spesielt spennende å følge G97-laget her, og de gjorde det godt, men da det kom til de høyere delfinalene og de utenlandske superlagene fra blant annet Uganda og Mexico gjorde seg gjeldende var det imidlertid stopp.

Men jeg skal gjøre historien om G16/G97-laget kort. Dette laget, forbilledlig trent og ledet av den gamle Nordstrand-legenden Jan Petter Nyhus og Monica Toften (også mor til en av spillerne på laget) endte sesongen med at dette laget ble interkretsmestere, og i tillegg vant de kretsmesterskapet, OBOS Cup. Jeg følte meg virkelig privilegert som nokså tilfeldig hadde kommet til å følge akkurat dette laget som det første lag jeg har fulgt noensinne! Trener Nyhus i løpet av sesongen framsto for meg som tydelig avmagret og syk, og først så var jeg ikke sikker på om det faktisk var ham. Men så fikk jeg vite at han var kreftsyk. Bare noen måneder etter at han hadde blitt interkretsmester og vunnet OBOS Cup sammen med laget, og bare en drøy uke etter at Nordstrand IF hadde tildelt ham æresmedlemskap, døde han. Det ga prestasjonene til laget som jeg hadde vært vitne til under hans ledelse en enda videre dimensjon.

Men i løpet av 2013-sesongen oppdaget jeg naturligvis også Nordstrands A-lag, og det ble også min inngangsport til seniorfotball. Dette laget trenes av rogalendingen (jeg tror ikke jeg bommer på dialekten) Per Inge Jacobsen, og hadde akkurat dumpet ned fra 3. til 4. divisjon da jeg begynte å følge dem (men det var jeg ikke klar over før det var gått en stund). Også dette var gøy. Her var det flere spillere jeg merket meg (og lot meg imponere av), først og fremst altmuligspilleren og storscoreren Trond Ingebretsen (med den største brystkassen jeg vet om…) og Petter Nyhus, sønn av G97-treneren, og som dette året spilte både på junior og A-laget.

Så er vi kommet til vinteren 2013/2014, A-laget klarte ikke målet om opprykk til 3. divisjon, så det målet består for inneværende sesong. Det ble, ikke overraskende, ingen lang fotballpause denne vinteren. Nordstrand skal spille futsal, altså en slags innefotball hele vinteren, og jeg får med meg det meste, ofte som eneste tilskuer… Futsal kan vel kanskje kalles fotballens «metadon», noe til å holde de verste abstinensene på armlengdes avstand 😉 Det er ikke like morsomt å se på som vanlig fotball, blant annet har jeg til gode å forstå at folk kan velge å engasjere seg i håndball ene og alene fordi hele sporten foregår innendørs. Det at fotball spilles utendørs – i all slags vær – er jo noe av det fineste med fotballopplevelsen. Nordstrand spiller også en såkalt vintercup i ordentlig fotball, men innendørs, en uoffisiell cup, og de kommer på sølvplass. Også her får jeg med meg nesten alle kampene.

Men er det ikke noe som heter treningskamper? Jeg har aldri sett noen treningskamper, men det forekommer meg at i den lange perioden mellom avslutningen av høstsesongen og premiere på ny årssesong så burde det da være mulig å få spilt litt fotball. Jeg foreslår på siden til Nordstrands A-lag i midten av desember at det må da være mulig å få til litt fotballspilling selv om det er vinter! Litt over to timer tar det så annonserer A-laget oppsettet for vinterens treningskamper. Det var nok et lite sammentreff akkurat det 😉

Jeg har organisert masse opp gjennom årene, og her på Facebook har jeg opprettet en haug med sider og grupper. Når jeg oppdager at det ikke fins noe brukbart forum for Oslofotballen, så oppretter jeg gruppa Oslofotballen 1. februar, samtidig som jeg klikker «liker» på alt jeg kan finne av fotballklubber i Oslo Fotballkrets, og dermed er det klart for også treningskamper en masse. Midten av februar og fotballkamper nesten hver dag, ihvertfall mange ganger i uka. Så kjekt! Det er ofte ikke så mange andre tilskuere på disse kampene, hva nå det kan komme av…

Fotballsesongen 2014 starter, som fjorårets, med interkrets. Både G16 som jeg fulgte i fjor men også G19 (junior) har egne slike eliteserier. Jeg er jo godt i gang med fotballåret allerede, og vi skriver torsdag 20. mars når jeg stiller meg opp langs kunstgresset på Lusetjern for å se andre runde av G19 Interkrets mellom Holmlia og Sarpsborg 08.

Moralsk panikk

Nå begynner det. Kampen begynner som vanlig klokka 18.45. I pausen skjer det noe. To menn kommer bort til meg. De er fra politiet (sivil) og vil gjerne ha noen ord med meg, kan vi gå litt i bakgrunnen og ta en prat? Joda, klart det.

De forteller meg at det har oppstått en «situasjon» i nærmiljøet på Ljan. Nærmere bestemt blant en del foreldre med barn på Ljan barneskole spesifiserer den ene av mennene. Skolen har kontaktet politiet på Manglerud fordi man har sett ting på min Facebookside som er til stor bekymring. Politimennene klargjør at de gjerne kunne tenke seg at jeg fortalte litt om bakgrunnen for det som står på Facebookprofilen min. Jeg spør om de ikke har lest informasjonen, men jeg får ikke noe klart svar. De vil gjerne at jeg forteller med egne ord. Helt greit. De er forekommende og høflige og siden jeg jo har lagt dette ut slik at alle kan lese det så kan jeg godt klargjøre, med egne ord, når jeg får en skikkelig henvendelse. Så jeg forteller om min bakgrunn, det som står på engelsk i sitatet øverst på denne siden, om min bakgrunn som leder i Hedningsamfunnet, om hvordan det har seg at jeg plutselig har blitt så interessert i fotball, nå nylig fylt 50 år. Hvordan er det med min interesse for gutter? Unge gutter? Driver jeg med noe som de bør bekymre seg over?

Driver jeg med noe som politiet og foreldrene til gutter som spiller fotball i Nordstrand Idrettsforening har grunn til å bekymre seg over? Det er jo et godt spørsmål. Ikke urimelig. Med min bakgrunn. Selv om det er over 15 år siden driften av en fildatabase som blant annet inneholdt barneporno opphørte. 11 år etter at maskinen filene befant seg på forsvant ut av bildet.

Svaret? Klart man skal bekymre seg! I en verden der forståelsen av menneskets seksualitet er så til de grader rudimentær som det den er, i 2014, der seksualitet er noe fryktelig vanskelig som bare eksperter synes å kunne si noe vettugt om, noe som blir fortiet og holdt hemmelig, som skaper moralsk panikk fordi man ikke evner å forholde seg til det på et saklig nivå, fordi man ikke kan snakke om det, heller ringe politiet og få dem til å «ta seg av» saken. Da har man all mulig grunn til å bekymre seg, syns jeg. Bekymre seg for meg?

Jeg har brukt et helt voksenliv på å komme under fund med seksualitetens vesen, betydning, mekanikk, fysikk og psykologi. Javisst har jeg beveget meg langt ut i urent farvann. Og i perioder har jeg helt klart latt underlivets impulser styre adferdsvalg og handlinger. Helt til det sa stopp. Både sosialt, psykologisk og dessuten fysiologisk. Som man kan lese i den engelske teksten over. Men så er det for en del mennesker slik at de plutselig, gjerne midt i livet, får en oppvåkning, en åndelig oppvåkning. Som kan være av religiøs art. Plutselig er ikke livet det samme lenger. Man ser alt i et større perspektiv. Da jeg gjennom møtet mellom ekstasekultur (housemusikk, ecstasy), bevissthetsutvidende stoffer og traumatiske livsopplevelser fant en radikal reorientering av livet, falt en masse biter på plass som tidligere enten hadde vært meg helt ukjente eller bare svevet rundt uten struktur eller klare former jeg kunne gripe fatt i. Jeg forsto at virkeligheten har struktur. Integrert, enhetlig struktur. At denne er både enkel og fryktelig komplisert. At selv om man har «våknet opp» og kan se at de menneskene man har levd rundt hele livet, mentalt og åndelig befinner seg i sterkt innskrenkede, lukkede systemer, da har man selv bare akkurat påbegynt en lang reise i selvutvikling og integrering mot en virkelighet der alt henger sammen, og der man selv er en integrert del av dette store, store.

Min oldefar het Ola Raknes Han oppdaget, dels på egenhånd, dels gjennom arbeidet sammen med Wilhelm Reich, mange viktige brikker av det jeg nettopp har skrevet litt om. Han lærte å forstå hvordan mennesket fungerer på egne premisser, når man fjerner tvangen og oppdragelsen og i stedet lar barn utvikle seg utfra egne impulser og forutsetninger. La dem få oppdage seg selv og verden og selv finne sin plass i verden, heller enn å bli presset med tvang og bestikkelser inn i roller og karakterstrukturer som handler om hva familie, skole, arbeidsgiver; et sykt samfunn på kollisjonskurs med naturen – også menneskenaturen – vil at de skal være og gjøre. Wilhelm Reich oppdaget at selve livskraften og seksualkraften er to sider av samme sak. På den bakgrunn utviklet han seksualøkonomien. Dette forsto Ola bedre enn de aller, aller fleste, også av mange som regner seg som Reich-tilhengere. Han skrev blant annet den boka (som ikke er utgitt på norsk!) som av mange regnes som den tydeligste og klareste innføring i Reichs oppdagelser og hvilke perspektiver dette gir for ulike områder av samfunnslivet. Dette har jeg tatt tak i og jeg regner med som seksualøkonom om så ingen andre finner å ville titulere seg med den betegnelsen.

Seksualøkonomi handler om å få kroppen til å fungere som den skal, som et selvregulerende  (kybernetisk) system. Det som var en terapeutisk praksis for min oldefar, og er det fremdels for kroppspsykoterapeuter i reichiansk tradisjon, der pasienter tas i mot og behandles med grep og berøringer for å løse opp knuter – forsnevringer og blokkeringer – i kroppens energikretsløp («muskelpanseret»), det har jeg utviklet til en personlig praksis, et vedvarende og kontinuerlig arbeid med egen kropp der energimønstre som stases opp i forskjellige situasjoner jevnlig jobbes ut gjennom muskelbevegelser som helt styres av kroppen selv, der jeg med min bevissthet og vilje bare er passiv observatør. Et arbeid som tar meg mange timer hvert døgn, i all hovedsak i forbindelse med at jeg ligger i senga før jeg sovner, i løpet av ulike våkenperioder under natta, og etter at jeg våkner og fram til jeg står opp når jeg merker at kroppen gir «klarsignal» til at den er ferdig med sitt arbeid. Og dette arbeidet inkluderer også tanker og følelser. Også i drømme forstår jeg at dette arbeidet pågår. De drømmene jeg har hatt de siste ti årene har vært av et fullstendig annet kaliber enn dem jeg hadde før – og store deler av mitt voksenliv, slik jeg nevner i den engelske teksten, og utvilsomt nøye sammenhengende med overforbruk av porno, har jeg dessuten ikke hatt drømmer i det hele tatt som jeg er bevisst å ha hatt når jeg våkner. For dem som vet hva den sjamanistiske prosessen er vil det være enkelt å se at dette funksjonelt handler om det samme.

Jeg prater med de to politifolkene på Holmlia (Lusetjern er Holmlias kunstgressbane) i nærmere tre kvarter, etter hvert kommer det også en kvinne til, men hun deltar ikke i samtalen, bare observerer (hun tar heller ikke av seg hanskene når hun håndhilser). På oppfordring gir jeg uttrykk for min reaksjon på det formidlede budskap. Jeg sier at jeg har forståelse for at folk er bekymret, men det fins konstruktive og mindre konstruktive måter å gå videre fra fra det at man «er bekymret», og at det må være opptil dem som nå tydeligvis er i et slags kollektivt opprør – politimennene gir tydelig forståelse av at stemningen blant foreldrene og skolemiljøet er svært opphisset – hvordan de velger å håndtere dette «problemet», situasjonen. Det forekommer meg at å ringe politiet verken er særlig kreativt eller konstruktivt, og at dersom de det gjelder ikke selv er villige til å eksponere seg for «problemet» så kan fortsettelsen på denne affæren etter hvert bli ganske pinlig for dem som stadig skyver andre foran seg for å ordne opp for seg. Vi avslutter etter hvert. Den yngste av de to politimennene er fra Mjøndalen, og jeg får lære det jeg ikke visste, at de har brune (fotball)drakter. Da jeg var liten var brun favorittfargen min, melkesjokoladebrun. Og turkis (jeg skriver dette her, det var ikke noe jeg nevnte for de to politifolkene). Når vi avslutter vil de gjerne avtale at de kan møte meg igjen til uka, for jeg er etterlyst fordi det skal forkynnes et forelegg til meg. Jeg forteller at jeg stort sett sitter og arbeider på Nasjonalbiblioteket og at de bare kan ta turen innom den digitale lesesalen der, eller de kan kontakte meg på epost eller Facebook først om de ønsker det.

Fredag uken etter dukker de to opp, igjen i sivil, på Nasjonalbiblioteket, og jeg får overlevert papirene – 6000,- i bot for å ha nektet å oppgi personalia til politiet i forbindelse med at jeg ble stoppet i billettkontroll på 30-bussen. To andre ganger de siste par årene har jeg tilsvarende nektet å oppgi den informasjonen politiet avkrever meg. Grunnen til at jeg ikke etterkom disse kravene kan du lese her. Jeg har siden revurdert akkurat prinsippet om ikke å ville avgi personalia når politi eller kollektiv-kontrollører ber om det. Jeg lever etter prinsipper som jeg konstant vurderer og revurderer. Noen ganger finner jeg ut etter en stund at det er ikke så nøye likevel i forhold til akkurat den eller den tingen.

Etter at jeg får overlevert forelegget, som jeg riktignok ikke er villig til å skrive, ikke bare at jeg ikke vedtar det, men å skrive under i det hele tatt (for jeg erkjenner ikke at dette er noe jeg rettmessig skal måtte forholde meg til, prinsipielt sett), tar de opp saken med min fotballinteresse og bekymring i nærmiljøet. «Saken har eskalert» sier den ene. De har nå fått i oppdrag å formidle til meg at jeg er uønsket på Nordstrand og Hallager kunstgressbaner av Nordstrand idrettsforening. Jeg ymter at det kanskje ikke er noe klubben har råderett over, hvem som kommer og er tilskuere. Jeg får ikke noen klar kommentar til det. Uansett, de har formidlet det de kom for å si. Hvordan jeg forholder meg til det får være opp til meg.

Så går det et par måneder.

Det er midten av mai. Jeg går og ser fotball som vanlig, rundt omkring, også på Nordstrand (Hallager har jeg bare vært på da A-laget møtte Vålerenga i NM 24. april). Stort sett er det seniorfotball jeg ser. og junior der Nordstrand spiller i 1. divisjon, og interkretskamper, der er Nordstrand ikke med. Ikke før til neste år…

I det jeg kommer opp til porten i gjerdet inn til det indre baneområdet kommer en mann mot meg meg målbevisste skritt. Han presenterer seg som Robert Hagen, styreleder i Nordstrand IF. Jeg har ikke møtt ham tidligere og kjenner ham ikke igjen. Han spør retorisk om jeg ikke har hatt samtale med politiet og blitt informert om at jeg er uønsket her. «Du er uønsket her! Det er folk som har sett hva du har på Facebooksiden din og vi ønsker ikke at våre barn skal bli eksponert for det.» Jeg begynner å spørre med hvilken hjemmel de vil nekte meg adgang, men jeg blir avbrutt: «Forstå det: du er uønsket. Uønsket! Du kan se A-laget spille, utover det er du ikke ønsket her.» Jeg passerer ham, stiller opp langs sidelinja og ser fotballkamp. Robert Hagen gjør ikke mer vesen av seg der og da.

Jeg fortsetter å se fotball, også på Nordstrand kunstgress, også ungdomskamper. Jeg ser èn kamp på Hallager, men det er senior, B-laget.

Intermesso

Gårsdagen. Tirsdag 3. juni 2014. Nordstrands A-lag skal spille sin kanskje viktigste kamp denne sesongen. Kampen begynner klokka 18.30. Nordstrand ligger på 3. plass på tabellen, ett poeng bak ledende Grei som kommer fra Apalløkka/Rødvedt/Ammerud. Junior har nettopp hatt et bittert tap mot Grei borte på Greibanen. Også her, i 1. divisjon junior,  er konstellasjonen: Grei på topp, Nordstrand på tredjeplass.

Det er strålende vær, deilig! På Niffen er hele (det lille) tribuneanlegget fyllt opp av unger. Jeg gjetter det er årsklassene 2007/2008 som skal introduseres for klubbens stolthet.

Kampen begynner bra. Nordstrand lager to mål. Ungene heier taktfast flere ganger. Koselig. Artig! Pauseresultatet er 2–0. Utmerket!

Så er det pause. Styreleder Hagen står med ett ved siden av meg: «Du er uønsket her!»

–  «Det har du sagt allerede. Som du ser så gir jeg blaffen i det. Dersom du ikke har noe nytt utspill er dette bare ren trakassering!»

– «Jeg kommer til å fortsette til du forsvinner. Du kommer til å knekke!»

Så forsvinner han bortover og plasserer seg blant noen andre som står langs sidelinja et stykke unna.

Jeg tar et par minutter og summer meg. Skal jeg la dette passere og overlate til Robert Hagen å demonstrere hvor langt han er villig til å gå, eventuelt at de forsøker på noe annet, eller gir seg?

Men jeg merker at jeg skal svare. Jeg har vurdert, og jeg skal gi tilsvar, her og nå. Jeg går raskt bort til der Hagen står i samtale med en av trenerne for ett av guttelagene langs kanten av kunstgresset.

– «Med det du gjør nå oppnår du nøyaktig det motsatte av det du sa om at dere ikke ønsket at ungene skal eksponeres for hvem jeg er og hva som står på min Facebookprofil. Jeg har sett på kamper her i to år og jeg har ikke oppfattet noe som tyder på at mitt nærvær har blitt spesielt lagt merke til på noen forstyrrende måte. Med den kampanjen du har valgt å sette i gang nå kommer garantert alle innen i morgen til å ha blitt veldig klar over nettopp det du ikke vil de skal bli kjent med.» Jeg merker at jeg er relativt rolig. Ingen puls som banker. Ingen kort pust som snapper av ordene.

Styreleder Hagen svarer meg med stenansikt. Høyt og tydelig.

– «Du har solgt bilder av smågutter som blir voldtatt av voksne mannfolk! Foreldrene her vil ikke ha en pedofil som står og glor på ungene sine!  Han sier også noe om at han aldri gir seg – at han alltid vinner. «FLØTT DEG!»

Jeg blir stående og se på ham. Det er 30-40 cm mellom oss.

– «Flytt deg selv dersom du ikke vil stå ved siden av meg.» Uten aggresjon.

Han blir stående litt.

Så henvender han seg til sin sidemann, «Jeg må bare få fjernet litt ugress.» Han går bak meg. Jeg skimter at han tar en telefon.

2. omgang begynner. Jeg befinner meg ved siden av Robert Hagen. Jeg har knapt flyttet på meg. Jeg pleier som regel å flytte meg til motstanderens banehalvdel (for det er jo der Nordstrand skal score), og nå står jeg der jeg uansett ville ha plassert meg på dette tidspunktet. Det er nokså fullt langs sidelinja også. Etter ti minutter har Grei scoret to ganger og utlignet. Kjedelig!

Så kommer politiet. Tre stykker i uniform. «Vi har kontroll på personen» melder den ene over radioen sin. Jeg lurer på hva Robert Hagen har sagt i sin formentlige samtale til politiet. En av dem trekker på seg hanskene. Høflig men bestemt ber de meg om å bli med «litt bort», vil ikke si hva det gjelder. Nei, det kan ikke vente til kampen er ferdig. Jeg går baklengs mot utgangen der den store porten mot Freidigveien står åpen, slik at jeg kan se mest mulig av det som foregår på banen.

Borte ved politibilen, en maje, informerer de om at jeg er etterlyst «over hele Norge» (det høres jo dramatisk ut, men jeg tviler sterkt på at det fins etterlysninger av mer lokal karakter). Og den alvorlige saken er? Jeg skal forkynnes et forelegg. Hva?? Og dette måtte skje akkurat nå, her, midt under en fotballkamp? «Sånn er systemet.»

Vel, så påfallende det hele enn framstår for meg har det ingen hensikt å protestere, så jeg setter meg greit bak i maja etter akkurat å ha notert at Grei scoret enda en gang og Nordstrand nå ligger under. Vi kjører til Politihuset. Og så viser det seg, «lo and behold!» som de sier annetsteds, at det er nøyaktig DEN SAMME stevningen som jeg mottok i mars! Vel, det er jo bare å bli ferdig med det. Det tar litt tid, men så får de hentet papirene. Den ene av mennene, en andreårs-student, virker opprådd, på grensen til aggressiv når jeg igjen nekter å underskrive på at jeg har mottatt forelegget eller krysse av for om jeg vedtar eller ikke vedtar. Den andre tar over, og sier at de selvfølgelig ikke kan tvinge meg til det. Men de skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan skrive under. Greit, så skjønner de det ikke. Så er vi ferdig og går ut i bakgården. Men det kommer kontrabeskjed. Det er visst noe mer. Jeg har bange anelser, men dette får gå sin egen gang og jeg får ta det som det kommer. Juristen har bestemt at saken skal «hurtigberammes». Jeg har aldri hørt det ordet før, men jeg skjønner jo hva det betyr. Jeg får ikke gå før de har gitt meg dato for rettssak. Det blir litt oppstyr i arrestmottaket når vi toger inn der. «Hva skal vi gjøre med ham? Hvilken hjemmel skal vi sette ham inn på? Dere skjønner vel selv hvor dumt det blir å sette ham på celle bare for å vente på de papirene. Nei, dere får holde på ham selv.» Småartig samtale det her, men jeg kunne heller tenkt meg å se ferdig fotballkampen.

De finner et rom med et par pc-er og vi setter oss til der. Ti minutter går sånn cirka. Så kommer to damer i sivil fra krimvakta. De informerer om saksgangen videre. Så er det noen flere papirer de må gjøre istand. Vi venter ti minutter til. De kommer tilbake. I motsetning til tidligere skriver de detaljert ned at jeg ikke har villet skrive under men at jeg har fått de beskjedene jeg skal ha og har forstått dem. Jeg får også papiret der det står at rettssaken skal avholde 25. juni kl. 09.00.

Da er vi ferdig. Bare en ting til: Jeg får et muntlig pålegg om å holde meg borte fra Niffen de nærmeste tolv timene. På hvilket grunnlag, spør jeg? Nja, vel altså, på grunn av det som står på Facebookprofilen min og «diverse». Det er tydelig at dette er en sanksjon som kan brukes uten altfor strikte krav til begrunnelse.

Spørsmålet er bare, kan slike ad hoc-pålegg utstedes gjentatte ganger dersom «noen» klager over at «noen» er uønsket et sted, uten at man stiller krav om en rettsgyldig hjemmel? Neppe. Men kanskje to ganger? Kanskje tre?

Hva ville ha skjedd i kveld dersom ikke dette forelegget hadde ligget i systemet og krevd mitt oppmøte? Hva var det Robert Hagen oppga i sin telefoniske klage? Dersom han bare fortalte det som var realitetene og patruljen, Mike 2-4, forespurte meg og eventuelt andre nærværende om sakens realiteter, ville de da ha kommandert meg vekk fra stedet, eller konkludert med at her er rettsgrunnlaget for å utstede noe som helst slags pålegg slett ikke åpenbart. «Ring igjen dersom situasjonen skulle utarte seg» ? For Niffen er jo kommunal grunn, og Nordstrand IF, selv ved styreleder, har neppe rett til å avvise personer fordi noen av foreldrene er bekymret på det grunnlaget som foreligger her.

Avslutning – hva er det fotball gir meg?

Dersom man skulle våge seg ut på den «ville» hypotesen at jeg ikke ser på fotball som en kamuflert metode for å beglo unge gutter, hva kan da være grunnen til at jeg har fått denne interessen nå, så sent, så plutselig?

Jeg har vel ikke noe veldig entydig svar på det, men jeg har noen tanker omkring det som jeg gjerne deler. Noen av dem delte jeg også med faren til en av Nordstrands kommende stjerner da vi satt og ventet på at en futsal-kamp skulle begynne på Oppsal Arena i vinter. Dersom Frode Woldsund husker noe av det jeg forklarte for ham, etter at han hadde spurt meg, så må han for min del gjerne dele det inntrykket han fikk.

Uansett, jeg har helt siden jeg var barn fått plutselige interesser som har oppslukt meg ganske totalt, for en periode. Da jeg var i tenårene trodde jeg at jeg var sånn at jeg fikk slike interesser, at de varte i halvannet år og at jeg så gikk lei, for så å få en ny interesse. Den teorien holdt ikke stikk. Jeg har siden hatt mange og svært varierte interesser, og noen av dem varte i mange år. Men sport var aldri blant dem.

Jeg tror at interessen min for fotball har med bevegelsesfysiologi og motorikk å gjøre, at jeg når jeg ser på fotball så lever jeg meg inn i spillet og reagerer kroppslig, i pusten, i relasjon til det spillerne gjør ute på banen. Dette blir for meg klart sammenhengende med seksualøkonomi og det muskel- og energiarbeidet som skjer i det arbeidet med kroppen. Det inkluderer også spenninger og energiutladninger av mer psykisk karakter og hvordan disse forplanter og forankrer seg i den fysiske kroppen. Det er masse energidynamikk på gang, også helt bortsett fra de kroppslige, motoriske utfoldelsene, under en fotballkamp. Så for meg blir det å være deltakende tilskuer en skritt i retning av selv å bli fysisk aktiv på et nivå jeg aldri har vært uten å ha vært tvunget til det (i gymtimen). Det vil si, jeg trente karate i et par-tre år på midten av 90-tallet, men det var en unntaksperiode hvis like ikke kan spores verken før eller siden. Uten å forstå de enorme potensialet som jeg mener vil bli utløst etter hvert som følge av det energiøkonomiske (seksualøkonomiske) arbeidet jeg nå har holdt på med i om lag ni år, kan dette være vanskelig å ta inn over seg. Utfordringen får ligge på den enkelte om han eller hun er villig til å investere den tiden og oppmerksomheten som er nødvendig for å tilegne seg en slik forståelse. Men jeg forventer klart at jeg kommer til å bli fysisk aktiv, med både styrke, spenst, smidighet og sublim kroppsbeherskelse etter hvert. De framgangene jeg registrerer er konsoliderte og dype. På overflaten er resultatene ikke like åpenbare. Jeg kan forklare mye om hvordan det henger sammen, men det blir ikke her.

Neste uke

Det siste dramaet som er beskrevet over fant sted forrige tirsdag. Nå skriver vi mandag 9. juni og andre pinsedag. Siden sist har jeg sett junior gjøre god figur i en spennende bortekamp mot Kjelsås. I dag begynner jeg med en 3. divisjons-kamp mellom Lyn og Ullern. Det er mange aktuelle kamper å velge mellom, men én kamp utpeker seg, Nordstrand G13 1, altså førstelaget av trettenåringer. Jeg mener jeg har sett dette laget én gang før i år, og fordi noen av spillerne i fjor «hospiterte» en aldersklasse over sin egentlige aldersklasse, som G13 3, blant annet en gutt som antakelig er bror til en av fjorårets interkretsmestere (og også en av lagets mest markerte), så er ikke laget alldeles ukjent for meg. Men hovedgrunnen til at jeg velger å se dette laget i kveld er at de kjemper i toppen av tabellen. Og jeg ser ikke helt bort fra at Robert Hagens opptreden sist jeg var på Niffen også er medvirkende til at jeg velger å dra og se akkurat denne kampen.

Kampen er satt opp til å begynne kl. 19.30, umiddelbart etter en annen G13-kamp, tredjelaget mot KFUMs fjerdelag. Jeg ankommer litt tidlig, så jeg får med meg mesteparten av sisterunden i den kampen, som er spennende nok. Men så, etter at den kampen er ferdig skjer det ingenting. Nordstrands førstelag skal også spille mot KFUM, men nå altså mot deres førstelag. Begge lagene setter i gang med ulike treningsøvelser på banen. Dommeren i kampen som skal begynne, en gutt i tenårene har med seg en jente. De spiller litt ball seg imellom. Jeg overhører noen si at kampen er utsatt. Tida går, det nærmer seg en halvtime etter at kampen skulle ha startet, og de to lagene driver fremdeles på med ballspill og oppvarmingsøvelser. Så overhører jeg igjen noen nevne utsatt kamp, og nå oppgis det som grunn at man skal spille på den store kunstgressbanen når den blir ledig. Der spiller Nordstrands damelag, og den kampen pågår til kvart over åtte. Dette er jo merkelig… Man vil ikke spille på den oppsatte banen – som er ledig – men venter i stedet tre kvarter for å spille på nabobanen (som riktignok er større). Uansett, når jeg hører dette begir jeg meg bort og setter meg på tribunen ved «store kunst» og venter i sola som er varm og behagelig.

Endelig er det klart og kampen begynner. Jeg avslører med en gang at kampen ender 0–0 og er fattig på målsjanser. Tydeligvis to jevne lag, men fram til litt ut i andre omgang (bare for å ha nevnt det så er kampene i denne årsklassen 70 minutter lange med fem minutter pause mellom omgangene) syns jeg likevel det har vært en interessant kamp å følge. Så kommer politiet.

Fram til da har ingen gjort henvendelser til meg eller bemerket seg i min retning, kanskje bortsett fra med en gang jeg ankom anlegget, da noen på motsatt sidelinje pekte i retning av meg. Men utover dette ingenting. Men noen har altså likevel satt hjulene i gang, og et stykke uti annen omgang ser jeg først en maje kjøre nokså sakte langs Vangen, bak banen på motsatt side av der jeg står. Noen minutter seinere kommer den igjen langs gjerdet på samme side, men denne gang fry-y-ktelig sakte. Jeg enser den ikke, bare registrerer den. Så har den tydeligvis parkert, for to politifolk kommer nå bort til meg. Igjen spør de om de kan få snakke med meg litt bort fra banen. Disse to er åpenbart svært erfarne politimenn, med henholdsvis to og tre stjerner på skjorteklaffene. Denne gang er det Mike 2-0 som kommer på besøk. De er tydeligvis ikke kjent verken med tildragelsen sist tirsdag, samtalene jeg hadde med politifolk fra Manglerud (derav «Mike») i mars eller min generelle bakgrunn. Imidlertid tar de seg god tid, spør meg ut, sjekker med operasjonssentralen, snakker mer med meg, konfererer seg imellom (utenfor min hørevidde). Fordi jeg ikke har legitimasjon, sjekker de lommer og innhold i sekken min (noe politiet har anledning til når de påtreffer personer uten id-papirer på seg). De utgyter ro og sindighet. Det jeg forteller ser ut til å bli oppfattet nøkternt og greit. Når jeg redegjør for databasen der det fantes barneporno, at det er over femten år siden, gir den ene uttrykk for at det synes lenge siden dersom det er det som er basisen for reaksjonene på mitt nærvær. Jeg får sågar begynt å fortelle om seksualøkonomi, min oldefars virke og relatert dette til min fotballinteresse, så vi kommer nokså dypt, i grunnen. Men de er jo ikke kommet for å få noen innføring i alt dette, så mens jeg forteller om disse tingene gir eldstemann tegn til han jeg samtaler med om å komme bort til ham. Han har i mellomtiden vært i samtale, jeg antar med operasjonsleder. Alt dette har tatt sin tid. Kampen er i mellomtiden over. Vi har stått slik plassert at jeg har hatt mulighet til å følge med på det som har skjedd på banen mens vi har snakket sammen. Eldstemann kommer nå bort til meg. Under hele dette møtet med politiet har jeg opplevd en høflighet og tilbakeholdenhet som ikke har gitt meg inntrykk av noen som helst form for forutinntatthet fra deres side. Nå forteller han meg at de ikke har tenkt å bortvise meg. De ser ikke noe grunnlag for det. «Så lenge du bare er her for å se fotball og ikke begynner å ta bilder eller video, eller gjør noe annet upassende, så er det ingen grunn til at du skal måtte bortvises». Han legger til: «Vi kommer til å kontakte NIFFEN for å få en avklaring på hvorfor de ringer oss. Man kan ikke bare tilkalle politiet uten grunn.» Jeg sier meg fullstendig enig. Jeg opplever å framstå komplett skyldfri i disse politifolkenes øyne. Det er befriende.

Tirsdag spiller A-laget bortekamp mot Wam-Kam på Frogner stadion.

Se også

[Denne artikkelen ble opprinnelig postet som et notat på Facebook i juni 2014.. En del lenker vil vises korrekt bare dersom man er pålogget Facebook.]

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s